STADIG SEX-SNAKKIS

Bilde fra filmen "Paradies: Liebe" av Ulrich Seidl

På dag syv i filmfestivalen, er det fremdeles Ulrich Seidls film om tyske middelaldrende damer på sexferie i Kenya det snakkes mest om.

Den ble vist dag to – og ble straks grundig kommentert og omtalt. Og siden da er vi servert både spekkhogger-skader, reality-TV-besettelse (spilt av drapsmenn), pedofili-beskyldninger og kjærlighet mellom eldre og uføre i hovedprogrammet.

Emmanuelle Riva i Hanekes "Love". Foto: Darius Khondji

Men for å si det sånn: Foruten å nevne at Emmanuelle Riva leverte en ekstremt god skuespillerprestasjon, er det få her som snakker om den 80-årige damen i rullestol i Hanekes «Love».  Seidls sexsaga, derimot, stimulerer snakketøyet.

Regissør Ulrich Seidl. Foto: Fra festivalen

Østerrikeren er beryktet for sin naturalistiske stil, og for å blande profesjonelle skuespillere med amatører som spiller seg selv. Dermed oppnår han en hybridsjanger der grensene mellom fiksjon og virkelighet blir uklare. I «Hundedager» fra 2001 viste han blant annet sex-scener som ikke var på liksom.

Sånt skaffer deg oppmerksomhet. I «Paradise: Love» skal også alle strandguttene damene kjøper tjenester av være spilt av kenyanere som driver med det samme i virkeligheten. Filmen har svært ubehagelige scener der damene ikke bare uttrykker seg rasistisk, men også ydmyker de unge kenyanerne seksuelt. Mange av dem, både menn og damer, opptrer nakne.

Jeg hørte kolleger fortelle hvordan det at det var overvektige, middelaldrende hvite kvinner i rollene som sexkjøpere ga det hele et komisk aspekt. At det var helt jævlig å se på, men at de lo litt før de satte latteren i halsen og ble dårlige.

Jeg lurer på om filmen hadde fått samme reaksjoner om den hadde vist den tradisjonelle konstellasjonen med menn som pengekraften og kvinnene som varene. Seidl selv har belyst den siden av saken også, med «Import/Export» i 2007, som handlet om hvordan østeuropeiske kvinner blir ofre for menneskehandel.

«Paradise: Love» er selvfølgelig interessant nettopp fordi den viser noe vi sjelden eller aldri har sett før, men er det «mer greit» å se kvinner kjøpe mennesker enn å se menn gjøre det?

Mainstreamfilmer som «Dirty Dancing» (1987) og «Coctail» (1988) var tidlig ute med å vise unge kjekkaser som bytter seksuelle tjenester mot sjenerøse gaver fra eldre, ferierende damer. Men vi er vel enige om at det var lettsvelgelige, romantiserende versjoner av sexhandel. En bagatell i en bihandling.

Seidl dytter teamet ned i halsen din til du brekker deg.

Men at en film får mye oppmerksomhet fra journalister betyr ikke nødvendigvis at de synes den er god. Michael Hanekes alderdomsfortelling «Love», med liknende tema som islandske «Ildfjellet» som nylig gikk på kino, er en mye hetere kandidat til Gullpalmen enn «Paradise: Love». Danske «Jakten» om en mann som blir uskyldig anklaget for overgrep mot barn ligger like under på kritikervurderingene til nå.

Det er før vurderingene av kiltkledde kriminelle som stjeler eksklusiv whiskey, erotisk drama med Nicole Kidman og Disney-yndling Zac Efron, og David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillo.

Det kan se ut som om tungekysset mellom 12-åringene i Wes Andersons speidersaga «Moonrise Kingdom» ikke holder for å sjokkere i Cannes.

Og godt er det.