Homofil eldresex

VENEZIA: Er det fortsatt mulig å bryte tabuer i filmverdenen? Canadiske Bruce LaBruce sjokkerer knapt, men bryter sosiale konvensjoner i fleng med sin «Gerontophilia», om et homofilt forhold mellom en 18-årig gutt og en 82 år gammel mann på et pleiehjem.

6344-Gerontophilia_2

Piere-Gabriel Lajoui og Walter Borden i «Gerontophilia»

Det handler om en «helt normal» gutt med søt aktivistjentekjæreste, som, også til sin egen overraskelse, oppdager sin dragning mot eldre menn. Når han tar sommerjobb på et pleiehjem, ser han først at det er adskillig å ta tak i når det gjelder helt anstendig behandling av de gamle. Særlig en viss Mr. Peabody får etterhvert et helt nytt liv.

Menneskelivets krokveier er mangfoldige. Og regisør LaBruce er ikke kjent på de skjevere stier; en kjent homoaktivist i sitt hjemland, med en god del filmer bak seg – også dokumentarer – som utforsker seksualitet og prostitusjon. Skal vi si at han må kalles kompromissløs: En del homopornofilmer hører også til hans oeuvre.

Uansett: Det er ingen grunn til at filmen ikke bør vuderes for Norge, for eksempel at et av våre dynamiske arthouses. Og på Bergen Internasjonale Filmfestival bør den i alle fall; hører du, Tor Fosse?!

En mann som virkelig har utløst skandale i filmverdenen, er den italienske Oscar-vinnende regigiganten Bernardo Bertolucci. Han er 73 nå, og lenket til rullestol. Likefullt er han her som juryformann, en vital sådan.

7616-Photocall_-_Jury_Venez

Juryformann Bertolucci mottar folkets hyllest. Foto: LABIENNALE.ORG

Han har til og med levert en 70-sekunders kortfilm på linje med en av de 69 andre regissører fra hele verden, som hyller filmfestivalens 70. utgave med en liten snutt i anledning anledning. «De røde skoene» heter filmen, og viser regissøren egne røde sko og hjulene til hans egen rullestol mens han tar seg frem over ruglete brostein i Roma.

Det var i 1972 Bertolucci vakte furore, med «Siste tango i Paris», med den bare 20 år gamle Maria Schneider og den da 48 år gamle Marlon Brando. Bertolucci har selv forklart at han aldri fortalte Schneider på forhånd – han ønsket «autensitet» – at i filmens aller mest kontroversielle scene skulle hun bli utsatt for anal voldtekt av Brando. Bertolucci fikk til overmål hva han ønsket; Schneider fikk forandret sitt liv. Hun døde i 2007, og Bertolucci har uttrykt anger for at han aldri fikk sagt unnskyld. Nokså nytteløst, da.

Senere har han vunnet Oscar for «Den siste keiseren» (1987) og har latt seg hylle som «italiensk mester» overalt i filmverdenen.

Vi var som snarest innom en åpningsfest på eksklusive Hotel Danieli forleden, der Bertolucci i høyeste grad rullet inn som helt. Hotellets berømte kjøkken hadde lagt seg i selen og serverte eksklusiv småmat i tre avdelinger, hver spunnet omkring tre av hans filmer. Foruten «Siste tango i Paris» og «Den siste keiseren» var «The Dreamers» fra 2003 inspirasjon – filmen som kanskje var en slags forløper for «Tangoen» med sitt løsslupne og seriøse studentliv i Paris i 1968, og der Eva Green absolutt fikk vist det meste av seg selv.

Men vi spiste oss gjennom lekkeriene, forsøkte jeg å kople smak og retter til filmene. Det var bare mulig i begrensen grad, såvidt jeg kunne sanse. Men noen hadde i alle fall hatt fintfølelse nok til å fjerne enhver smørklatt under «Tango»-banneret.

Og godt var vel det.

 

 

Skyteskiven George Clooney

VENEZIA (VG) Den lett grånende supersjarmør George Clooney (52) stiller seg ikke alt for ofte til pressens disposisjon. Det kan det selvfølgelig være ulike grunner til. Men han er lojal overfor sine filmoppdrggivere, og stiller i alle fall på pressekonferanse her i Venezia i forbindelse med årets festivals åpningsfilm, «Gravity». Det blir dog ingen særintervjuer, blir vi fortalt.

Han kunne nok skutt en del journalister, den godeste - vanligvis fredselskende - George Clooney.

Han kunne nok skutt en del journalister, den godeste – vanligvis fredselskende – George Clooney. Her har vi jukset litt; bilder er fra «The American». Foto: ALL OVER PRESS

Pressekonferansene kan være prøvsomme nok for Clooney, som hver eneste gang synes å bli utsatt for hva man uansett kan kalle «The Clooney Fuck-Up». Det handler om folk med presseakkreditering – det blir å gå for langt å kalle dem journalister – som skal tyne mannens åpenbare sex appeal til begge kjønn.

For tre år siden var det en russisk TV-dame, som stilte i joggeutstyr, og peste:

– Løp med meg, George!

– Jeg ser bare en grunn til å løpe; bort fra deg! Repliserte stjernen ved den anledning.

Ved et annet høve bivånet jeg et direkte og frimodig frieri fra en lettkledd ung kvinne, at det grenset til det uakseptable – selv her i Venezia:

– Vi du gifte deg med meg, George?

– Vil du ikke si det har gått litt vel fort til at jeg kan vente å svare på det, her og nå? Undret en flirende Clooney den gang.

En annen gang var det en ung mann – åpenbart ensidig i sin fildeling – som kledde av seg absolutt alt – bortsett fra underbuksene, og stønnet:

– Ta meg, George!

Den gangen fikk ikke den amorøse tilnærmer noe svar i det hele tatt, derimot resten av pressekorpset:

– Dere kan bare ta det helt med ro, ambulanse er tilkalt, forklarte stjernen, med stor ro – og til øredøvende jubel.

Årets variant påsto – faktisk! – at han kom fra BBC World, åpnet med å komplimentere Clooneys lett oppadstående hårmanke som særdele chich, og med en forsikring om det det sikkert ikke var en kvinne (sukk) i salen, som ikke ville ligge med ham. Men – og her kom det nødtøftige spørsmålet – om han ikke følte seg så beklagelig alene, der han svevde rundt i rommet?

Igjen henvende Clooney seg til oss andre:

– Dette skjer alltid! Hver gang! Hvorfor kan jeg ikke slippe??

BBC-fyren hadde visst et oppfølgende spørsmål. Men håndfaste Bruce Willis-kopier i sikkerhetsstaben tok resolutt fra ham mikrofonen. Vi gikk neppe glipp av noe.

George Clooney er forøvrig en meget liberal, samfunnsengasjert mann, som bruker mye tid og penger – særlig av dem han tjener på reklame, som også vises på norske TV-skjermer – til humanitært arbeid og krigsforebyggende tiltak.

Han sørger blant annet for satelittovervåkning av området Sudan/Sør-Sudan. (Så romfartseventyret «Gravity» beveger seg aldeles ikke helt i et ukjent univers for ham.)

– Dette området er befengt av vold og grusomme krigsherrer. Å overvåke dem, betyr at deres misgjerninger blir sett. Det ønsker de ikke. Og faktum er at dette ynes å ha hjulpet litt på en ellers barbarisk situasjon. Om natten og når det er skyer, er det imidlertid vanskelig å få med seg det som skjer, så nå arbeider vi med en overvåkningssatelitt med infrarødt utstyr – så vi kan kikke hele tiden. Jeg ser på krigsherrene på satelitt, så kan de se på meg på film. Det bør være greit nok, sier George Clooney.