Den store Angelina-dagen

I filmverdenen er det noen som har absolutt magi. Angelina Jolie (36) har.

Det er oppløp og sammenstimling og svære bruduljer når den amerikanske superstjernen ankommer. Henns debut som manusforfatter og regissør, «The Land of Blood and Honey», en sterk historie om krigens gru og voldsomheter og overgrep i Bosnie & Herzegovina fra 1992 og utover.

Filem har de bosniskserbiske styrkene som «skurker» og de bosniske muslimene som «helter». Og en serbisk/muslimsk kjærestepar midt i ildlinjen for det hele.

Serbere føler seg støtt og demonisert og uthengt, og mener at under krigens gang var muslimene minst like ille som dem, når de hadde anledning. Diskusjonene og fordømmelsene, blant annet på internett, er sterke på en del serbisk sider i disse tider.

Men er det virkelig mulig å lage en film om krigen på Balkan uten å ta standpunkt? Nei, selvfølgelig ikke. Men Angelina Jolie insisterer på at dette er bare en historie av mange som bør fortelle. Og at man ikke kan la være å lage filmer om krigens gru av redsel for ikke å være balansert nok; mennesker – særlig kvinner – ble uansett offer og ble utsatt for unevnelige lidelser. De må derfor aldri glemmes.

Om hun har lykkes, kan det store publikum bestemme selv når filmen senere får norsk premiere. Og Angelinas møte med filmverdenes kan du lese om i VG i morgen.

Forøvrig kan man generelt si at detikke er de store lystigheter som følger en filmfestival som Berlin. Det er mye lagnadstungt og tildels trist som vises.

Nei, vi skal visst ikke glede oss mye. På det aller største kinosenteret som brukes her like ved festivalpalasset, CinemaxX, henger det nå plakater om at det er forbudt å ta popcorn inn i salen. Nachos, også, forresten. Men popcorn-forbud??

All right, det kan bli en del søl av det. Men ikke verre søl enn at kinoer verden over aksepterer nettopp denne varmeeksploderte maisen som det mest vanlige av alt kinogodt.

Min gode svenske venn Jens fra Aftonbladet og jeg har diskutert forbudet. Nokså nøye. Og tror forbudet er dobbelt begrunnet: Hygienen, i et kinosenter som utnyttes maksimalt døgnet rundt i tider som disse. Men kanskje også fordi ingen skal få den aller minste mistanke om at det er «popcorn-filmenes» tid her i Berlin akkurat nå. Altså: Ingen tid for kos og gøy og morsomt på kino. Snarere er det filmene selv man skal tygge på.

Akkja.

Men mye å tygge på er det utvilsomt. Morgenens meny var de italienske regibrødrene Paolo og Vittorio Tavianis «Cæsar må dø», en underlig hybrid av en film, spunnet omkring en teateroppsetting av klassisk Shakespeare i høyrisikofengselet Rebibba i Roma. Slett ingen dårlig uttenkt film, som handler om mye man kanskje først og fremst kunstens frigjørende kraft selv for livstidsfanger.

Tanken på Ibsens «En Folkefiende» på Ullersmo med en rolleliste som er alt for lett å tenke seg, ligger nær. Men vi lar det ligge.

Festivaler er dessverre altid laget slik at man ikke rekker alt. Dessverre. Visninger kolliderer med pressekonferanser, pressekonferanser kolliderer med intervjuer, intervjuer kolliderer med visninger.

En av de filmene det ser ut til vi ikke på noen måte rekker i år, er en psykologiske theiller med film noir-islett og med gode rykter knyttet til seg, «I, Anna». Den fransk bosatte britiske skuespillerveteranen Charlotte Rampling (66 sist uke) har hovedrollen, hvilket alltid får blodet til å bruse hos meg: Å ha sett «Nattportieren» (1974) som ung mann var epokegjørende og kanskje endog i noen grad avgjørende for hva jeg senere i livet har ønsket å gjøre og har gjort.

 

Kanskje litt på siden å være så personlig. Men på den annen side: «I, Anna» (Jeg, Anna) er regidebuten til en ung herre ved navn Barnaby Southcombe, Charlotte Ramplings sønn. Så det er utvilsomt personlig for skuespilleren, også, denne gang.