Angelina og Billy Bob møtes (antakelig) i kveld

Akkurat denne kvelden, mens dette skrives, er det mulig Angelina Jolie (36) og hennes andre ektemann, Billy Bob Thornton, sitter ett eller annet sted her i Berlin og drøser om gamle dager. Mens Brad Pitt sitter like i nærheten og flirer med.

Angelina og Billy Bob i 2001, nygifte.

Hvordan man i det hele tatt kan tenke seg noe sånt? Jo: Her er forklaringen.

Angelina har, som tidligere utførlig beskrevet, debut på sin film «The Land of Blood and Honey» her i Berlin.

I dag hadde hennes ektemann mellom 2000 og 2003, Billy Bob Thornton, sin film ute: «Jayne Mansfield`s Car», forøvrig en lakonisk merkverdighet vi skal komme sterkt tilbake til ved en senere anledning.

Ekteskapet dem i mellom var det andre for hennes vedkommende; i 2005 ble hun, som kjent, sammen med Brad Pitt. Angelina var faktisk Billy Bobs femte kone.

Verken før eller senere har de to vært spesielt godt kjent for sin impulskontroll. Det gikk åpenbart heftig for seg. Derfor bare denne lille digresjon tilbake til Cannes 2001:

Jeg intervjuet Billy Bob i forbindelse med glimrende «Monsters Ball». Han snakket villig vekk om sin fantastiske kjærlighet til Angeline, og at de uka før hadde vært på en kirkegård i Los Angeles og valgt seg ut hvor de i tidens fylde skulle hvile ved siden av hverandre. Dessuten viste han meg også, med gigantisk entusiasme, sitt nyervervede halssmykke: En glassampull med Angelinas blod. Hun hadde tilsvarende av hans.

Romantisk? Tja; hver sin oppfatning om dét!

Tilbake til dagen i dag i Berlin: Billy Bob snakket utførlig om sin film. Den er rar. Men han svarer godt. Så gikk det mot slutten av pressekonferansen, og en modig sjel trakk fram Angelina-kortet; om de to ville møtes?

Et gisp gikk gjennom salen, det må sies. For hva ville nå skje? Ville pressemøtet være over?

Neida, på ingen måte! Billy Bob er ærlig og sanndru kar. Sier han.

Dette er hva han sa:

«Her er saken: Hver gang man er i et høyprofilert forhold, vet man at dette spørsmålet alltid vil komme opp. Så hvis du ønsker den ved-Gud-svergede-sannhet, her er sannheten: Angelina er en vidunderlig kvinne og en av mine beste venner i verden.

Når folk går fra hverandre, liker mange å finne på historier om hvordan de er mot hverandre. Vel, det var aldri sannheten, det har aldri vært det og vil aldri bli det., og jeg vil elske henne så lenge jeg lever – og hun vil elske meg – som venner.»

Og det stoppet ikke der. Billy Bob fortalte også at han står Brad Pitt og Brad og Angelinas seks barn nær. Likesom de står hans fire barn – fra ulike forhold –  nær.

» Brad er venn, han er en flott fyr. Jeg elsker dem begge, jeg elsker deres barn og de elsker mine.

Når det gjelder om jeg skal møte henne her på festivalen, må jeg si at hun har hatt det svært travelt og jeg har hatt det svært travelt. Vi ble begge to begeistret da vi hørte at vi skulle være her i Berlin begge to, og vi ble begg enda mer begeistret da vi fant ut at en av oss var i hovedkonkurransen og den andre skulle ha en helt spesiell premiere.

Så langt har vi ikke møttes, men jeg er sikker på at vi vil møtes i kveld.

Sa Billy Bob Thornton.

Og sikrere kilder kan man vel ikke ha det fra?

 

 

Den store Angelina-dagen

I filmverdenen er det noen som har absolutt magi. Angelina Jolie (36) har.

Det er oppløp og sammenstimling og svære bruduljer når den amerikanske superstjernen ankommer. Henns debut som manusforfatter og regissør, «The Land of Blood and Honey», en sterk historie om krigens gru og voldsomheter og overgrep i Bosnie & Herzegovina fra 1992 og utover.

Filem har de bosniskserbiske styrkene som «skurker» og de bosniske muslimene som «helter». Og en serbisk/muslimsk kjærestepar midt i ildlinjen for det hele.

Serbere føler seg støtt og demonisert og uthengt, og mener at under krigens gang var muslimene minst like ille som dem, når de hadde anledning. Diskusjonene og fordømmelsene, blant annet på internett, er sterke på en del serbisk sider i disse tider.

Men er det virkelig mulig å lage en film om krigen på Balkan uten å ta standpunkt? Nei, selvfølgelig ikke. Men Angelina Jolie insisterer på at dette er bare en historie av mange som bør fortelle. Og at man ikke kan la være å lage filmer om krigens gru av redsel for ikke å være balansert nok; mennesker – særlig kvinner – ble uansett offer og ble utsatt for unevnelige lidelser. De må derfor aldri glemmes.

Om hun har lykkes, kan det store publikum bestemme selv når filmen senere får norsk premiere. Og Angelinas møte med filmverdenes kan du lese om i VG i morgen.

Forøvrig kan man generelt si at detikke er de store lystigheter som følger en filmfestival som Berlin. Det er mye lagnadstungt og tildels trist som vises.

Nei, vi skal visst ikke glede oss mye. På det aller største kinosenteret som brukes her like ved festivalpalasset, CinemaxX, henger det nå plakater om at det er forbudt å ta popcorn inn i salen. Nachos, også, forresten. Men popcorn-forbud??

All right, det kan bli en del søl av det. Men ikke verre søl enn at kinoer verden over aksepterer nettopp denne varmeeksploderte maisen som det mest vanlige av alt kinogodt.

Min gode svenske venn Jens fra Aftonbladet og jeg har diskutert forbudet. Nokså nøye. Og tror forbudet er dobbelt begrunnet: Hygienen, i et kinosenter som utnyttes maksimalt døgnet rundt i tider som disse. Men kanskje også fordi ingen skal få den aller minste mistanke om at det er «popcorn-filmenes» tid her i Berlin akkurat nå. Altså: Ingen tid for kos og gøy og morsomt på kino. Snarere er det filmene selv man skal tygge på.

Akkja.

Men mye å tygge på er det utvilsomt. Morgenens meny var de italienske regibrødrene Paolo og Vittorio Tavianis «Cæsar må dø», en underlig hybrid av en film, spunnet omkring en teateroppsetting av klassisk Shakespeare i høyrisikofengselet Rebibba i Roma. Slett ingen dårlig uttenkt film, som handler om mye man kanskje først og fremst kunstens frigjørende kraft selv for livstidsfanger.

Tanken på Ibsens «En Folkefiende» på Ullersmo med en rolleliste som er alt for lett å tenke seg, ligger nær. Men vi lar det ligge.

Festivaler er dessverre altid laget slik at man ikke rekker alt. Dessverre. Visninger kolliderer med pressekonferanser, pressekonferanser kolliderer med intervjuer, intervjuer kolliderer med visninger.

En av de filmene det ser ut til vi ikke på noen måte rekker i år, er en psykologiske theiller med film noir-islett og med gode rykter knyttet til seg, «I, Anna». Den fransk bosatte britiske skuespillerveteranen Charlotte Rampling (66 sist uke) har hovedrollen, hvilket alltid får blodet til å bruse hos meg: Å ha sett «Nattportieren» (1974) som ung mann var epokegjørende og kanskje endog i noen grad avgjørende for hva jeg senere i livet har ønsket å gjøre og har gjort.

 

Kanskje litt på siden å være så personlig. Men på den annen side: «I, Anna» (Jeg, Anna) er regidebuten til en ung herre ved navn Barnaby Southcombe, Charlotte Ramplings sønn. Så det er utvilsomt personlig for skuespilleren, også, denne gang.