HARDY-GUTTEN

Manusforfatter Nick Cave, Tom Hardy, Jessica Chastain og regissør John Hillcoat på pressekonferansen til "Lawless" lørdag. Foto: Ingvill Dybfest Dahl

 

Jeg skulle ønske det var jeg som sa det, men det var Cannes-kollega Terje Eidsvåg i Adresseavisen som uttalte: «Tom Hardy blir for 2012 det Ryan Gosling var for 2011».

Ryan Gosling og Emma Stone i "Crazy, Stupid Love". Og ja, det er jeg som har kuttet bort Emma. Foto: SF Norge

Og jeg tror han har rett. Og det til tross for at Gosling med «Lars and the Real Girl», «The Notebook» og «Drive» har sikret seg en spesiell plass i filmhjertet mitt. På overflaten kan de fremstå diametralsk forskjellige. Gosling har vist seg velartikulert i både «The Notebook» og «Maktens Menn». Men han spenner vidt, fra den mest pinglete, aseksuelle nerd, til en mann du får akutt lyst til å slenge i din egen seng, som i «Crazy, Stupid Love».

Hardy så riktignok ut som en rufsete tømmerhogger på pressekonferansen for «Lawless», og brukte store deler av den til å hviske og tiske med Jessica Chastain, MEN han er uten tvil et skuespiller på vei opp.

En mindre hårete Hardy på Inception-premiere i 2010. Foto: AFP

Briten markerte seg i «Warrior» mot Nick Nolte, en film som aldri nådde norske kinosaler, men gikk rett på DVD. Men altså, Hardy har holdt på lenge. Han var med i «Black Hawk Down» i 2001, «Layer Cake» i 2004 og Guy Ritchies «RocknRolla» i 2008. Så begynte det å løsne en gang rundt «Inception» i 2010, og siden da har det vært «Muldvarpen» og «Warrior».

Jeg gleder meg som en liten Batman-fan til å se ham som superskurk i «The Dark Knight Rises» til sommeren – OG – en gang i fremtiden som selveste MAD MAX i «Mad Max: Fury Road», når George Miller bare får begynt på den.

Hardy sammen med motspiller Shia LaBeouf i "Lawless", der Hardy stort sett grynter og slår.

Selv har jeg mine tvil om Hardy har like bred appell som Gosling. Han er i utganspunktet en streitere kjekkastype, som har markert seg som en gryntende tøffing. Nå markerte forsåvidt Ryan seg som en følsom svekling, før han smalt til i tough ass-giret i «Drive», så kanskje får vi se en helregisters-Hardy i fremtiden.

Tom hevder selv at han er nervøs for å spille i filmer der han må ha amerikansk aksent, men mener det gikk bra i «Lawless» fordi han kunne gjemme seg bak den særpregede sørstatsaksanten.

Så langt har Hardy markert seg som mange menn av få ord. Sånn sett er det ingen umiddelbar grunn til bekymring.

STJERNENE BAK STEMMEN

En dag i animasjonsfilmens tegn. Rakk til min forargrelse IKKE å se Matteo Garrones «Reality», men jeg fikk skriblet ned en sak fra pressekonferansen.

For dere som ergrer dere over at dere ikke er i Cannes, kan jeg vise dere medaljens bakside: Regn OG trafikkork

 

Jeg begynte arbeidsdagen med å sitte med 3D-briller på nesen gjennom «Madagaskar 3 – Full rulle i Europa». Hvem vil vel ikke se en film der der er full rulle? Var faktisk full pinne også i akkurat denne filmen.

 

 

 

Kinodagen er ikke helt den samme uten høydeskrekk!

 

 

Etter filmen fikk vi møte stemmene bak de lodne sirkusdyrene. De møtte imponerende mannsterke opp. Og dere vet hva man sier om at enkelte alltid ser bra ut på bilder. Vel, de er ikke blitt avbildet av meg.

 

 

Foruten å lure litt på om Ben Stiller har tatt spray-tan (han er visst midt i en filminnspilling han har fått Cannes-perminsjon fra), brukte jeg pressekonferansen til å notere ivrig. Saken derfra kommer i den analoge avisa lørdag, og jeg legger inn lenken HER når den kommer på nett.

I mellomtiden logger jeg av med et eksklusivt «sneak peak» på kveldens spennende festivalmiddag.

Lover å glamme opp tilværelsen mange hakk i et blogginnlegg nær deg. Snart.

17. MAI I MØRKET

Nasjonaldagen startet forsåvidt idyllisk.

Sånn:

Så stakk jeg inn i en mørk sal for å se Jacques Audiards (regissøren av «Profeten») siste film, «Rust and Bone». Da jeg hørte hva filmen handlet om, trodde jeg noen tullet med meg. Kort fortalt: En spekkhogger-trener møter en hjemløs alenepappa som tjener penger på å sloss i ulovlige kamper. Så mister hun beina i en ulykke, og han sliter med sine saker.

Jada, det HØRES helt ekstremt melodramatisk og tragikomisk ut, men det var faktisk en varm og til tider veldig vakker film.

Og så spiller Marion Cotillard i den:

Her er saken jeg lagde fra pressekonferansen: http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10061595

Etter den franske spekkhogger-kampsport-protese-filmen, fikk jeg faktisk et møte med Edward Norton. Han spiller speiderleder i Wes Andersons siste film, som åpnet hele festivalballet onsdag.

En hel gjeng journalister satt forventningsfulle og ventet på strandklubben til Carlton Hotel. Det vil si, ikke alle så så forventningsfulle ut:

I bakgrunnen, derimot, så alle journalistene rundt Wes Anderson superivrige ut. Til slutt dukket Norton opp også, og hva han fortalte oss kommer i VG når det nærmer seg premiere på «Moonrise Kingdom». Kan røpe at han liker dykking. Og ikke vil snakke om sin første kjærlighet.

Stemningen i Cannes er stigende. Folk benker seg på campingstoler og stiger ved den røde løperen fra tidlig på dagen. Det ser bare litt dumt ut:

I det minste har ikke brødkrisen kommet til Frankrike:

Nå må jeg løpe til en improvisert 17. mai-middag med de norske journalistene her nede. Oppdateringer med flere flotte bilder i varienrende grad av fokus og filmfokus kommer.

Gratulerer med dagen!

KLAR, FERDIG, CANNES

Er endelig ikke bare på plass blant palmer, veskehunder og vesker til 100 000, men også i gang.

I år har Cannes-festivalen gått for lakk og lær, også kalt PVC, i stedet for de sedvanlige tøyveskene. Kanskje ikke så rart, når festivalen faktisk runder 65 år og vil fremstå som stadig sexy.

VESKE-LEKKERBISK (ikke å forveksle med veske-bisker, som det også er mange av)

Og det er den jo.

I likhet med journalister flest, reiste jeg ned dagen før åpningen for å gå runden hos PR-byråene. Det er nemlig ingen automatikk i at du får intervjuer med store filmstjerner – du må tigge, og traske Cannes rundt, for det. Men det var i går (tirsdag).

I GANG: Festivalen startet for min del med en 3D-animasjonssmakebit.

I dag snek jeg meg til en visuell smakebit av den uferdige DreamWorks-filmen «Rise of the Guardians», som ser ut til å være en slags «The Avengers» for barn. Bare bytt ut Hulken, Black Widow og Thor med Julenissen, Tannfeen og Påskeharen. I kid you not.

Å høre Hugh Jackman spille Påskeharen, komplett med australsk aksent, var verdt det for meg.

MEN SÅ begynte det offisielle programmet, med Wes Andersons «Moonrise Kingdom». Den likte jeg overraskende mye bedre enn hans siste filmer, og kanskje til og med bedre enn «The Royal Tenenbaums». Historien om ung kjærlighet, sett gjennom Andersons sort-sære briller, var en lun, småboblende start på festivalen. Les saken min her: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10061530

Jeg passet også på å ta noen uskarpe bilder av stjernene, og her kommer de i tilfeldig dandert rekkefølge:

STARS: Disse gutta smilte og lo nesten hele pressekonferansen. Bare ikke da jeg tok bilde.

 

JOVIAL FYR: Bill Murray ble igjen og skrev autografer etter at de andre var gått. Pressedamen bak fikk muligens nesten hjerteinnfarkt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Og skulle du lure på hva vi journalister blir overøst med av bestikkelser mens vi er her, kan jeg nevne denne:

EN MINIBANAN - helt gratis smøring.

Da må jeg forberede morgendagen – 17. mai. Ikke i form av å stryke bunadsskjorte, men ved å google noen filmstjerner. Beklager så MYE lay-out på denne bloggen – skal bli AD og webdesigner i mitt neste liv, men inntil da ber jeg om unnskyldning.

 

Mot slutten

Det går mot slutten her i Berlin. Tro meg: Det går an å nå et metningspunkt, også.

Og det er meningen med filmfestivaler: «For mye av en god ting kan være vidunerlig, som Mae West engang sa. Klok dame!

Sett med norske øyne har festivalen ikke vært noen fest. Danskene, men særlig svenskene er langt flere og bedre representert enn oss i år.

En eneste helnorsk bidrag, 27-åringen Torfinn Iversens kortfilm «Levis hest», er ikke mye å slå i bordet med – om enn selvfølgelig mega-viktig for unge Iversen.

Maria Bock, Stig Henrik Hoff og Irene Reppen: Norske ambassadører i Berlin i kveld.

Norsk oppløp ble det likevel i dag: Stig Henrik Hoff, Irene Reppen og Maria Bock har viktige roller i tyske «Nåde», en film om et tysk ektepar som bosetter seg i Hammerfest, etter at han har fått jobb på Melkøya.

Det blir dramatikk så det holder. Men også rikelig med tid til ubesudlet finnmarksk natur, bitende kulde, korsang i kirka, isfiske, haugevis med hyggelig mennesker; en utrolig turistbrosjyre for Hammerfest og Finnmark, når sant skal sies.

Filmen er tysk. Men med 10 prosent finansiering av Filminstituttet. Og ikke skal jeg, på det nåværende noe nedkjørte stadium av filmfestivalen, våge meg på noen endegyldig vurdering. Men å oppdage falske finnmarkstoner i den tyske filmen? Det var knapt nok mulig. I alle fall ikke for en søring.

Akkurat i skrivende stund er Stig Henrik, Irene og Maria på premierefest hersteds. Mens en høygravid Ane Dahl Torp er hjemme i Norge og pleier en sterk forkjølelse.

Var det forresten ikk en av Kari Bremnes` litt mystiske sanger, en om en gammel mann i Berlin, Maria sang i filmen? Et gjennomgangstema var i alle fall et samisk, joikinspirert korverk, som komponisten Frode Fjellheim laget til åpningen av Kulturhuset i Hammerfest. Velklingende gjenbruk!

Det kommer forøvrig en sak om saken på papir og nett i morgen.

Uma Thurman er en av dem Robin Pattionson setter mer enn sitt slørete blikk i.

Dagen har forøvrig brakt eleverte forføringskunster a la den fordums vampyr Robin Pattinson under La belle epoque i Paris. Mange beligges! Det får vi komme tilbake til ved en friske anledning.

Og forøvrig minne oss selv på Steven Soderberghs meget forløsende ord i går, om at hans temmelig svarte actionhumoreske «Haywire» muligens kunne tenkes passende såpass langt ute i en festival som ellers er tettpakket av så uendelig mye viktig og seriøst og tungt tematisert.

Det har han rett i.

 

 

Kvinnenes festival

Årets  filmfestival i Berlin – den 62. – går mot slutten. Mer enn noe annet har den vært kvinnenes festival.

Kvinnene har dominert på stjernesiden, toppet med Æres-Gullbjørnen til Meryl Streep for hennes livslange innsats for filmen. Angelina Jolie medfører jo alltid oppløp, denne gangen som debuterende regissør. Og ellers: Isabelle Huppert, Charlotte Rampling, Juliette Binoche.  Voksne kvinner, erfarne kvinner, kvinner med preg og tyngde, som alltid gjør inntrykk. Det er gledelig!

Tematisk har kvinners stilling stått sterkt. Fra dronninger til prostituerte, fra sterk samtid til sterk historiefortelling: Den intense viljen til å utforske skjebnenes natur – langt bak klisjeene – har vært påfallende.

Det skal heller ikke utelates at utnyttelsen av kvinner har stått i fokus. Voldtektene har vært mange, brutale og hjerteskjærende i mange filmer, ikke minst i Angelina Jolies «The Land of Blood and Honey» og Zhang Yimous grafiske «The Flowers of War» fra den japanske utslettelsen av Nanking i 1937.

Finnes det en spesiell «kvinnelitteratur» innenfor film? Det diskuteres,  men kan vel knapt benektes; tenk bare på hestefilmers og «Twilight»-konseptets nedslagsfelt blant tenåringsjenter. Men «chick pics»? Joda, på Markedet, Berlinfestivalens kommersielle basar, er antatte damefilmer årets store – og forventede mest lønnsomme – trend.

Nettopp «Twilight»-filmenes popularitet har skapt en hel blodsugingssjanger. De mannlige actionstjernene er avløst av handfaste dame. Kate Hudson blir leiemorder, Scarlett Johansson skal på turne som countrysanger, Rooney Mara blir Steven Soderbergs neste antiheltinne som pillemisbrukende fengselsenke, i en krimkomedie fra Muppet-pappa Jim Henson blir Katherine Heigl heltinne.

Og bare så det er notert: En av de beste actionheltene jeg noen gang har sett på film, slo til med full tyngde i kveld: Den tidligere MMA-fighteren og American Gladiator-stjernen Gina Carano i Steven Soderberghs siste, gla`voldsfilmen «Haywire».

Sterkt!

 

 

 

Med vennlig hilsen

Jon Selås
Prosjektleder
Mobil : +47 90 55 85 62
E-post: jon.kristian.selas@vg.no

Angelina og Billy Bob møtes (antakelig) i kveld

Akkurat denne kvelden, mens dette skrives, er det mulig Angelina Jolie (36) og hennes andre ektemann, Billy Bob Thornton, sitter ett eller annet sted her i Berlin og drøser om gamle dager. Mens Brad Pitt sitter like i nærheten og flirer med.

Angelina og Billy Bob i 2001, nygifte.

Hvordan man i det hele tatt kan tenke seg noe sånt? Jo: Her er forklaringen.

Angelina har, som tidligere utførlig beskrevet, debut på sin film «The Land of Blood and Honey» her i Berlin.

I dag hadde hennes ektemann mellom 2000 og 2003, Billy Bob Thornton, sin film ute: «Jayne Mansfield`s Car», forøvrig en lakonisk merkverdighet vi skal komme sterkt tilbake til ved en senere anledning.

Ekteskapet dem i mellom var det andre for hennes vedkommende; i 2005 ble hun, som kjent, sammen med Brad Pitt. Angelina var faktisk Billy Bobs femte kone.

Verken før eller senere har de to vært spesielt godt kjent for sin impulskontroll. Det gikk åpenbart heftig for seg. Derfor bare denne lille digresjon tilbake til Cannes 2001:

Jeg intervjuet Billy Bob i forbindelse med glimrende «Monsters Ball». Han snakket villig vekk om sin fantastiske kjærlighet til Angeline, og at de uka før hadde vært på en kirkegård i Los Angeles og valgt seg ut hvor de i tidens fylde skulle hvile ved siden av hverandre. Dessuten viste han meg også, med gigantisk entusiasme, sitt nyervervede halssmykke: En glassampull med Angelinas blod. Hun hadde tilsvarende av hans.

Romantisk? Tja; hver sin oppfatning om dét!

Tilbake til dagen i dag i Berlin: Billy Bob snakket utførlig om sin film. Den er rar. Men han svarer godt. Så gikk det mot slutten av pressekonferansen, og en modig sjel trakk fram Angelina-kortet; om de to ville møtes?

Et gisp gikk gjennom salen, det må sies. For hva ville nå skje? Ville pressemøtet være over?

Neida, på ingen måte! Billy Bob er ærlig og sanndru kar. Sier han.

Dette er hva han sa:

«Her er saken: Hver gang man er i et høyprofilert forhold, vet man at dette spørsmålet alltid vil komme opp. Så hvis du ønsker den ved-Gud-svergede-sannhet, her er sannheten: Angelina er en vidunderlig kvinne og en av mine beste venner i verden.

Når folk går fra hverandre, liker mange å finne på historier om hvordan de er mot hverandre. Vel, det var aldri sannheten, det har aldri vært det og vil aldri bli det., og jeg vil elske henne så lenge jeg lever – og hun vil elske meg – som venner.»

Og det stoppet ikke der. Billy Bob fortalte også at han står Brad Pitt og Brad og Angelinas seks barn nær. Likesom de står hans fire barn – fra ulike forhold –  nær.

» Brad er venn, han er en flott fyr. Jeg elsker dem begge, jeg elsker deres barn og de elsker mine.

Når det gjelder om jeg skal møte henne her på festivalen, må jeg si at hun har hatt det svært travelt og jeg har hatt det svært travelt. Vi ble begge to begeistret da vi hørte at vi skulle være her i Berlin begge to, og vi ble begg enda mer begeistret da vi fant ut at en av oss var i hovedkonkurransen og den andre skulle ha en helt spesiell premiere.

Så langt har vi ikke møttes, men jeg er sikker på at vi vil møtes i kveld.

Sa Billy Bob Thornton.

Og sikrere kilder kan man vel ikke ha det fra?

 

 

Påminnelsenes tid

Også i Berlin, midt i en travel filmfestival, slår det ned som en hjelpeløs sorg at Whitney Houston er død. Udødelige er ingen. En filmfestiav som Berlin er en påminnelse om akkurat det. Vi minnes stadig på livets mest tragiske sider, selv om dem som rammes i «bare vanlige mennesker». Ofte barn, ofte uskyldige. I Midt-Østen, i Østen, I Europa; over alt.

"Excuse me while I lit my spliff..."

Bob Marley døde i 1981, bare 36 år gammel. En etter sigende meget interessant dokumentarfilm om ham ble vist her i går. Den skulle jeg gjerne sett. Men gjorde generaltabben man aldri må gjøre på filmfestival: Jeg hadde glemt akkrediteringsbeviset. Trivielt men sant. Å gå umerket gjennom dørene gjør man nemlig aldri, aldeles særlige sikkert heller ikke i Tyskland. Gamle tiders Checkpoint Charlie var en åpen dør i forhold.

Så sagen om Bob Marley må vente. For min del.

 

I stede ble det nord-irsk etterretningsdrama med tett spenning og sterke skjebner i «Shadow Dancer» senere på kvelden. Godt nok! Clive Owen er britisk etterretningsagent, Andrea Riseborough ung IRA-kvinne og mor i en ufattelig knipe mellom plikt og ansvar, adskillig mindre glamorøs enn sist vi møtte henne, for et halvt år siden i Venezia som en del av Madonnas entourage, som tittelrolleinnehaver i The Material Girls første «ordentlige» spillefilm, «W.E» (Wallis & Edvard), der hun var ingen ringere enn den skandaliserte Mrs. Wallis Simpson, den amerkanske sietetskvinnen, som fikk det engelske monarkiet til å knake i sammenføyningene, da hun trakk kong Edward bort fra tronen og til seg selv.

Andrea Riseborough i Shadow Dancer.

Hva ellers er nytt?

Jo, Jennifer Aniston har signert for en film kaldt «Miss You Already», en historie om to bestevenniner som får det vanskelig med hverandre når den ene blir gravid og den andre syk. Opptaksstart blir til sommeren.

Danskenes intense filmeksport, Mads Mikkelsen, har signert for et – vistnok – melodrama, kalt «The Neccesary Death of Charlie Countryman», sammen med Evan Rachel Wood og Shia Le Boef. Det skal handle om en amerikaner som blir forelsket i en ungarsk kvinne, hvis tidligere ektemann (Mikkelsen) er villig til å gjøre alt for å forhindre lykken.

Vi har tidligere sett Mads i aksjon, og tror gjerne hans oppfinnsomhet kan være stor, også på et område som dette.

Mannfolket Jason Statham skal spille i en remake av smått klassiske «Heat». Ikke den fra 1996 med Al Pacino og Robert de Niro. Men den fra 1986, der Burt Reynolds beveget seg våpen- og håndfast i utkanten av den virkelig seriøse gamblingens skumlere sider.

Tiden drar seg til. Det er svensk fest i kveld. Med mat. Jeg skal ikke glemme innbydelsen.

 

Den store Angelina-dagen

I filmverdenen er det noen som har absolutt magi. Angelina Jolie (36) har.

Det er oppløp og sammenstimling og svære bruduljer når den amerikanske superstjernen ankommer. Henns debut som manusforfatter og regissør, «The Land of Blood and Honey», en sterk historie om krigens gru og voldsomheter og overgrep i Bosnie & Herzegovina fra 1992 og utover.

Filem har de bosniskserbiske styrkene som «skurker» og de bosniske muslimene som «helter». Og en serbisk/muslimsk kjærestepar midt i ildlinjen for det hele.

Serbere føler seg støtt og demonisert og uthengt, og mener at under krigens gang var muslimene minst like ille som dem, når de hadde anledning. Diskusjonene og fordømmelsene, blant annet på internett, er sterke på en del serbisk sider i disse tider.

Men er det virkelig mulig å lage en film om krigen på Balkan uten å ta standpunkt? Nei, selvfølgelig ikke. Men Angelina Jolie insisterer på at dette er bare en historie av mange som bør fortelle. Og at man ikke kan la være å lage filmer om krigens gru av redsel for ikke å være balansert nok; mennesker – særlig kvinner – ble uansett offer og ble utsatt for unevnelige lidelser. De må derfor aldri glemmes.

Om hun har lykkes, kan det store publikum bestemme selv når filmen senere får norsk premiere. Og Angelinas møte med filmverdenes kan du lese om i VG i morgen.

Forøvrig kan man generelt si at detikke er de store lystigheter som følger en filmfestival som Berlin. Det er mye lagnadstungt og tildels trist som vises.

Nei, vi skal visst ikke glede oss mye. På det aller største kinosenteret som brukes her like ved festivalpalasset, CinemaxX, henger det nå plakater om at det er forbudt å ta popcorn inn i salen. Nachos, også, forresten. Men popcorn-forbud??

All right, det kan bli en del søl av det. Men ikke verre søl enn at kinoer verden over aksepterer nettopp denne varmeeksploderte maisen som det mest vanlige av alt kinogodt.

Min gode svenske venn Jens fra Aftonbladet og jeg har diskutert forbudet. Nokså nøye. Og tror forbudet er dobbelt begrunnet: Hygienen, i et kinosenter som utnyttes maksimalt døgnet rundt i tider som disse. Men kanskje også fordi ingen skal få den aller minste mistanke om at det er «popcorn-filmenes» tid her i Berlin akkurat nå. Altså: Ingen tid for kos og gøy og morsomt på kino. Snarere er det filmene selv man skal tygge på.

Akkja.

Men mye å tygge på er det utvilsomt. Morgenens meny var de italienske regibrødrene Paolo og Vittorio Tavianis «Cæsar må dø», en underlig hybrid av en film, spunnet omkring en teateroppsetting av klassisk Shakespeare i høyrisikofengselet Rebibba i Roma. Slett ingen dårlig uttenkt film, som handler om mye man kanskje først og fremst kunstens frigjørende kraft selv for livstidsfanger.

Tanken på Ibsens «En Folkefiende» på Ullersmo med en rolleliste som er alt for lett å tenke seg, ligger nær. Men vi lar det ligge.

Festivaler er dessverre altid laget slik at man ikke rekker alt. Dessverre. Visninger kolliderer med pressekonferanser, pressekonferanser kolliderer med intervjuer, intervjuer kolliderer med visninger.

En av de filmene det ser ut til vi ikke på noen måte rekker i år, er en psykologiske theiller med film noir-islett og med gode rykter knyttet til seg, «I, Anna». Den fransk bosatte britiske skuespillerveteranen Charlotte Rampling (66 sist uke) har hovedrollen, hvilket alltid får blodet til å bruse hos meg: Å ha sett «Nattportieren» (1974) som ung mann var epokegjørende og kanskje endog i noen grad avgjørende for hva jeg senere i livet har ønsket å gjøre og har gjort.

 

Kanskje litt på siden å være så personlig. Men på den annen side: «I, Anna» (Jeg, Anna) er regidebuten til en ung herre ved navn Barnaby Southcombe, Charlotte Ramplings sønn. Så det er utvilsomt personlig for skuespilleren, også, denne gang.

Fortsatt mye død, men mer liv nå

Vi er på dag to (som forøvrig føles som dag sju, allerede. Det skjer alltid i starten på en festival). Og fortsatt er det død og dødsdømte på plakatene:

Morgentimene i dag brakte senegalesiske «I dag», en snodig sak om en ung mann, byens stolthet – blant annet fordi han hadde studert i USA. Byen og distriktet var meget spesielt av en eneste grunn: Fra tid til annen visste man på forhånd når et menneske skulle dø. Ikke på grunn av sykdom, forsåvidt. Dødsvissheten var dog bombesikker. Makabert nok. Men med den avgjort fordel at både den unge mannen, hans familie og hans by kunne ta avskjed med hverandre. I løpet av ett døgn.

Så mannen vandrer, med sin beste vennen ved sin side, gjennom sitt lille samfunn. Og gjør opp både med det og seg selv. Det blir en meget livsbejaende og avslørende vandring!

Juryen var i salen; den tidlige pressevisningen er gjerne felles på den måten. Det er briten Mike Leigh som presiderer over den fornemme gjengen, der både skuespilleren Jake Gyllenhaal og Charlotte Gainsbourgh befinner seg, samt den i år Oscar-nominerte iranske regissøren Asghar Faradi («Nader og Simin – et brudd») og fotografen Anton Corbijn, som fikk en enorm status som dokumentarist av noen av 1980-tallets største musikere. ( Joy Division, Depeche Mode, U2, David Bowie – for å nevne noen ytterst få.) Corbijn lager film nå. Og er glad for jurymuligheten:

– Bedre filmskole kan jeg ikke få, sier nederlenderen.

Og samarbeidet bør bli tett. Jeg har opplevd noen festivaljuryer gjennom 25 år. Men aldri tidligere opplevd betegnelsen den alltid sosialt våkne og sterkt venstreorienterte jurypresidenten gir sine jurymedlemmer:

– Kamerater!

Jurygeneralsektretær Mike Leigh med kamerat Gyllenhaal og kamerat Geinsbourgh.

Festivaler er nyhetskverner. Der er litt synd, men for oss vanlige arbeidere her er det ikke alltid mulig å få overblikk over alt. Og min gode kollega Cahrine i nettredaksjonen hjemme så det før meg: Naomi Watts skal spille prinsesse Diana i en ny film av tyske Oliver Hirschbiegel («Der Untergang» (2004)).

Derfor et par andre nyheter: Robert Redford (75) er klar for sin første store filmrolle siden 2007 i «All is lost» (Alt er tapt). Veteranen Redfor blir også eneste rolleinnehaver: Filmen skal handle om en ensom mann som kjemper for å overleve adskillige prøvelser på det åpne hav. (Noen som husker Spencer Tracey i «Den gamle mannen og havet» fra 1958? Uforglemmeolig spør Du meg!)

Dessuten skal svensken Kjell Sundvall («Gubben i graven ved siden av», «Jegerne – falske spor») gå løs på «Paganinikontrakten», film nr. to i en serie basert på pseudonymet Lars Keplers krimbøker. Første Kepler-film, «Hypnotisøren», er i ferd med å bli gjort ferdig i Stockholm med Lasse Hallström som regissør og Hallströms kone, Lena Olin og mannfolket Michael Persbrandt i ledende roller.

Siden vi befinner oss i Sverige, bør også eks-svensken Max von Sydow (82) slippe til. Vi intervjuet ham forleden om hans rolle som stum gamling i 11.september-dramaet «Ekstremt høyt og utrolig nært».

Veteranen Max har vært gjennom det meste, både som Gud og Jesus og djevelutdriver og vi vet ikke riktig hva. Men også: Erkeskurken Ernst Stavro Blofeld i James Bond-filmen «Aldri si aldri» i 1985 (Forøvrig Sean Connerys siste Bond-rolle).

Max munter i Berlin.

– Min skurkerolle var ikke så stor. Men jeg hadde en litt lang monolog tidlig i filmen. Den hadde jeg lært meg godt. Vi satte i gang, og jeg var lysende god allerede på første tagning. Men. Det var et stort men: Jeg skulle sitte og klappe på denne fordømte hvite katten Blofeld alltid hadde på fanget. Den var ikke god! Så vi tok scenen om og om og om igjen. Ved den ca 35. tagningen var jeg aldeles utslitt og forferdelig dårlig. Men katten var god! Så den var den scenen som ble brukt!

Fytti katta!