Påminnelsenes tid

Også i Berlin, midt i en travel filmfestival, slår det ned som en hjelpeløs sorg at Whitney Houston er død. Udødelige er ingen. En filmfestiav som Berlin er en påminnelse om akkurat det. Vi minnes stadig på livets mest tragiske sider, selv om dem som rammes i «bare vanlige mennesker». Ofte barn, ofte uskyldige. I Midt-Østen, i Østen, I Europa; over alt.

"Excuse me while I lit my spliff..."

Bob Marley døde i 1981, bare 36 år gammel. En etter sigende meget interessant dokumentarfilm om ham ble vist her i går. Den skulle jeg gjerne sett. Men gjorde generaltabben man aldri må gjøre på filmfestival: Jeg hadde glemt akkrediteringsbeviset. Trivielt men sant. Å gå umerket gjennom dørene gjør man nemlig aldri, aldeles særlige sikkert heller ikke i Tyskland. Gamle tiders Checkpoint Charlie var en åpen dør i forhold.

Så sagen om Bob Marley må vente. For min del.

 

I stede ble det nord-irsk etterretningsdrama med tett spenning og sterke skjebner i «Shadow Dancer» senere på kvelden. Godt nok! Clive Owen er britisk etterretningsagent, Andrea Riseborough ung IRA-kvinne og mor i en ufattelig knipe mellom plikt og ansvar, adskillig mindre glamorøs enn sist vi møtte henne, for et halvt år siden i Venezia som en del av Madonnas entourage, som tittelrolleinnehaver i The Material Girls første «ordentlige» spillefilm, «W.E» (Wallis & Edvard), der hun var ingen ringere enn den skandaliserte Mrs. Wallis Simpson, den amerkanske sietetskvinnen, som fikk det engelske monarkiet til å knake i sammenføyningene, da hun trakk kong Edward bort fra tronen og til seg selv.

Andrea Riseborough i Shadow Dancer.

Hva ellers er nytt?

Jo, Jennifer Aniston har signert for en film kaldt «Miss You Already», en historie om to bestevenniner som får det vanskelig med hverandre når den ene blir gravid og den andre syk. Opptaksstart blir til sommeren.

Danskenes intense filmeksport, Mads Mikkelsen, har signert for et – vistnok – melodrama, kalt «The Neccesary Death of Charlie Countryman», sammen med Evan Rachel Wood og Shia Le Boef. Det skal handle om en amerikaner som blir forelsket i en ungarsk kvinne, hvis tidligere ektemann (Mikkelsen) er villig til å gjøre alt for å forhindre lykken.

Vi har tidligere sett Mads i aksjon, og tror gjerne hans oppfinnsomhet kan være stor, også på et område som dette.

Mannfolket Jason Statham skal spille i en remake av smått klassiske «Heat». Ikke den fra 1996 med Al Pacino og Robert de Niro. Men den fra 1986, der Burt Reynolds beveget seg våpen- og håndfast i utkanten av den virkelig seriøse gamblingens skumlere sider.

Tiden drar seg til. Det er svensk fest i kveld. Med mat. Jeg skal ikke glemme innbydelsen.

 

Den store Angelina-dagen

I filmverdenen er det noen som har absolutt magi. Angelina Jolie (36) har.

Det er oppløp og sammenstimling og svære bruduljer når den amerikanske superstjernen ankommer. Henns debut som manusforfatter og regissør, «The Land of Blood and Honey», en sterk historie om krigens gru og voldsomheter og overgrep i Bosnie & Herzegovina fra 1992 og utover.

Filem har de bosniskserbiske styrkene som «skurker» og de bosniske muslimene som «helter». Og en serbisk/muslimsk kjærestepar midt i ildlinjen for det hele.

Serbere føler seg støtt og demonisert og uthengt, og mener at under krigens gang var muslimene minst like ille som dem, når de hadde anledning. Diskusjonene og fordømmelsene, blant annet på internett, er sterke på en del serbisk sider i disse tider.

Men er det virkelig mulig å lage en film om krigen på Balkan uten å ta standpunkt? Nei, selvfølgelig ikke. Men Angelina Jolie insisterer på at dette er bare en historie av mange som bør fortelle. Og at man ikke kan la være å lage filmer om krigens gru av redsel for ikke å være balansert nok; mennesker – særlig kvinner – ble uansett offer og ble utsatt for unevnelige lidelser. De må derfor aldri glemmes.

Om hun har lykkes, kan det store publikum bestemme selv når filmen senere får norsk premiere. Og Angelinas møte med filmverdenes kan du lese om i VG i morgen.

Forøvrig kan man generelt si at detikke er de store lystigheter som følger en filmfestival som Berlin. Det er mye lagnadstungt og tildels trist som vises.

Nei, vi skal visst ikke glede oss mye. På det aller største kinosenteret som brukes her like ved festivalpalasset, CinemaxX, henger det nå plakater om at det er forbudt å ta popcorn inn i salen. Nachos, også, forresten. Men popcorn-forbud??

All right, det kan bli en del søl av det. Men ikke verre søl enn at kinoer verden over aksepterer nettopp denne varmeeksploderte maisen som det mest vanlige av alt kinogodt.

Min gode svenske venn Jens fra Aftonbladet og jeg har diskutert forbudet. Nokså nøye. Og tror forbudet er dobbelt begrunnet: Hygienen, i et kinosenter som utnyttes maksimalt døgnet rundt i tider som disse. Men kanskje også fordi ingen skal få den aller minste mistanke om at det er «popcorn-filmenes» tid her i Berlin akkurat nå. Altså: Ingen tid for kos og gøy og morsomt på kino. Snarere er det filmene selv man skal tygge på.

Akkja.

Men mye å tygge på er det utvilsomt. Morgenens meny var de italienske regibrødrene Paolo og Vittorio Tavianis «Cæsar må dø», en underlig hybrid av en film, spunnet omkring en teateroppsetting av klassisk Shakespeare i høyrisikofengselet Rebibba i Roma. Slett ingen dårlig uttenkt film, som handler om mye man kanskje først og fremst kunstens frigjørende kraft selv for livstidsfanger.

Tanken på Ibsens «En Folkefiende» på Ullersmo med en rolleliste som er alt for lett å tenke seg, ligger nær. Men vi lar det ligge.

Festivaler er dessverre altid laget slik at man ikke rekker alt. Dessverre. Visninger kolliderer med pressekonferanser, pressekonferanser kolliderer med intervjuer, intervjuer kolliderer med visninger.

En av de filmene det ser ut til vi ikke på noen måte rekker i år, er en psykologiske theiller med film noir-islett og med gode rykter knyttet til seg, «I, Anna». Den fransk bosatte britiske skuespillerveteranen Charlotte Rampling (66 sist uke) har hovedrollen, hvilket alltid får blodet til å bruse hos meg: Å ha sett «Nattportieren» (1974) som ung mann var epokegjørende og kanskje endog i noen grad avgjørende for hva jeg senere i livet har ønsket å gjøre og har gjort.

 

Kanskje litt på siden å være så personlig. Men på den annen side: «I, Anna» (Jeg, Anna) er regidebuten til en ung herre ved navn Barnaby Southcombe, Charlotte Ramplings sønn. Så det er utvilsomt personlig for skuespilleren, også, denne gang.

Fortsatt mye død, men mer liv nå

Vi er på dag to (som forøvrig føles som dag sju, allerede. Det skjer alltid i starten på en festival). Og fortsatt er det død og dødsdømte på plakatene:

Morgentimene i dag brakte senegalesiske «I dag», en snodig sak om en ung mann, byens stolthet – blant annet fordi han hadde studert i USA. Byen og distriktet var meget spesielt av en eneste grunn: Fra tid til annen visste man på forhånd når et menneske skulle dø. Ikke på grunn av sykdom, forsåvidt. Dødsvissheten var dog bombesikker. Makabert nok. Men med den avgjort fordel at både den unge mannen, hans familie og hans by kunne ta avskjed med hverandre. I løpet av ett døgn.

Så mannen vandrer, med sin beste vennen ved sin side, gjennom sitt lille samfunn. Og gjør opp både med det og seg selv. Det blir en meget livsbejaende og avslørende vandring!

Juryen var i salen; den tidlige pressevisningen er gjerne felles på den måten. Det er briten Mike Leigh som presiderer over den fornemme gjengen, der både skuespilleren Jake Gyllenhaal og Charlotte Gainsbourgh befinner seg, samt den i år Oscar-nominerte iranske regissøren Asghar Faradi («Nader og Simin – et brudd») og fotografen Anton Corbijn, som fikk en enorm status som dokumentarist av noen av 1980-tallets største musikere. ( Joy Division, Depeche Mode, U2, David Bowie – for å nevne noen ytterst få.) Corbijn lager film nå. Og er glad for jurymuligheten:

– Bedre filmskole kan jeg ikke få, sier nederlenderen.

Og samarbeidet bør bli tett. Jeg har opplevd noen festivaljuryer gjennom 25 år. Men aldri tidligere opplevd betegnelsen den alltid sosialt våkne og sterkt venstreorienterte jurypresidenten gir sine jurymedlemmer:

– Kamerater!

Jurygeneralsektretær Mike Leigh med kamerat Gyllenhaal og kamerat Geinsbourgh.

Festivaler er nyhetskverner. Der er litt synd, men for oss vanlige arbeidere her er det ikke alltid mulig å få overblikk over alt. Og min gode kollega Cahrine i nettredaksjonen hjemme så det før meg: Naomi Watts skal spille prinsesse Diana i en ny film av tyske Oliver Hirschbiegel («Der Untergang» (2004)).

Derfor et par andre nyheter: Robert Redford (75) er klar for sin første store filmrolle siden 2007 i «All is lost» (Alt er tapt). Veteranen Redfor blir også eneste rolleinnehaver: Filmen skal handle om en ensom mann som kjemper for å overleve adskillige prøvelser på det åpne hav. (Noen som husker Spencer Tracey i «Den gamle mannen og havet» fra 1958? Uforglemmeolig spør Du meg!)

Dessuten skal svensken Kjell Sundvall («Gubben i graven ved siden av», «Jegerne – falske spor») gå løs på «Paganinikontrakten», film nr. to i en serie basert på pseudonymet Lars Keplers krimbøker. Første Kepler-film, «Hypnotisøren», er i ferd med å bli gjort ferdig i Stockholm med Lasse Hallström som regissør og Hallströms kone, Lena Olin og mannfolket Michael Persbrandt i ledende roller.

Siden vi befinner oss i Sverige, bør også eks-svensken Max von Sydow (82) slippe til. Vi intervjuet ham forleden om hans rolle som stum gamling i 11.september-dramaet «Ekstremt høyt og utrolig nært».

Veteranen Max har vært gjennom det meste, både som Gud og Jesus og djevelutdriver og vi vet ikke riktig hva. Men også: Erkeskurken Ernst Stavro Blofeld i James Bond-filmen «Aldri si aldri» i 1985 (Forøvrig Sean Connerys siste Bond-rolle).

Max munter i Berlin.

– Min skurkerolle var ikke så stor. Men jeg hadde en litt lang monolog tidlig i filmen. Den hadde jeg lært meg godt. Vi satte i gang, og jeg var lysende god allerede på første tagning. Men. Det var et stort men: Jeg skulle sitte og klappe på denne fordømte hvite katten Blofeld alltid hadde på fanget. Den var ikke god! Så vi tok scenen om og om og om igjen. Ved den ca 35. tagningen var jeg aldeles utslitt og forferdelig dårlig. Men katten var god! Så den var den scenen som ble brukt!

Fytti katta!

 

Dødsdømtes festivalåpning i Berlin

Fra filmen «Farvell min dronning».

I sprengkulda i Berlin åpner tradisjonsrike Filmfestspiele i kveld, den 62. festivalen på rad.

Kuldegradene er 10 færre enn på Svalbard. Men interessen er på topp i en filmsulten verden. Virkelig oppmuntret er det imidlertid liten sjanse til: Åpningen har, så å si, stått i de dødsdømtes tegn.

Bokstavlig talt i går kveld: Den hyperaktive tyske spille- og dokumentarfilmskaperen Werner Herzog har laget seks episodefilmer, til sammen 3 1/2 time dokumentar med dødsdømte fanger i amerikanske fengsler, som alle venter på giftsprøyten.

Mannen over disse linjer – og i Herzogs linse, heter Joseph Garcia. Han var med på en rømning fra et fengsel. Da han og hans medfanger ble arrestert to måneder etter rømmingen, ble en politimann drept. Nå venter Garcia på giftsprøyten; staten Texas skal drepe ham.

Åpningsfilmen i kveld er fransk. Dødsdommen like sikker – om enn i et skuespill. «Farvel, min dronning» er en historie fra Versailles under den franske revolusjonen i 1792. Modellen-som-er-blitt-skuespiller, Diane Krüger, spiller dronning Marie Antoinette. Hovedrollen er imdlertid Léa Seydoux`, hun spiller en ung kvinne, ansatt ved hoffet som dronningens oppleserske. Gjennom hennes øyne beskrives Varseilles siste dager.

Nok forloren pomp og prakt blir det forsåvidt plass til. Dog med et større innslag av mygg, lus og rotter enn det vi er vant til. Men, som vi vil vite, Ludvig 16. og hans østerrikske dronning gikk det ille med.

Så har også den sene kvelden brakt en av de filmene det er festet aller størst interesse til: Angelina Jolies regideut «In the Land of Milk and Honey». Man er jo vant til at all verdens filmglamour klistrers til frurad Pitt. Men sannheten er at hun i mange, mange år har hatt et stort humanitært engasjement, ikke minst i forhold til å sette det rette navnt på voldtekt og seksuelle overgrep i konflikter: Krigsforbrytelser.

«In the Land of Milk and Honey» handler det i høy grad om denne typen forbrytelser; en rapport fra Bosnia & Hertzegovina under krigen på begynnelsen av 1990-tallet. Grufulle ting i en film som vil vekke enorm detbatt. Det får vi komme tilbake til, når Angelina Jolie selv dukker opp for å presentere sin film.

Festivaloppstarter er alltid travle: Det skal skaffes oversikt i et kaos, man skal finne sin timeplan, avtale sine intervjuer og bli kjent med årets festival. Det tar timer. Men det er overhode ingen grunn til å klage: Alt tyder på at årets Berlin-festival blir av sedvanlig spennende og spenstig karakter som de mange foregående år. Det skal vi komme tilbake til.

Da forhåpentligvis med gode muligheter til noe mindre dystre temavalg enn akkurat denne kvelden.