BJELKEN I EGEN BLOKK

Mine kolleger og jeg på presekonferanse med Bill Murray, Tilda Swinton, Wes Anderson, Bruce Willis og Edward Norton. Foto: Ingvill Dybfest Dahl

Som akkreditert journalist til filmfestivalen i Cannes, liker jeg å tro at det er kremen av verdens filmjournalister som får lov til å reise hit.

Men etter to år her nede, har jeg vært nødt til å stirre bjelken i egen blokk i hvitøyet. Det er en del smørklumper her også.

For å skissere hvordan de aller fleste møter med stjernene skjer, er det stort sett ved en pressekonferanse med ca 100 journalister til stede, eller i intervjuer med grupper på mellom 6 og 10 journalister.

Felles for disse er at flest mulig vil ha svar på sine spørsmål, og at man må ha både spisse albuer og høylytt tunge for å få skvist inn akkurat ditt dilemma innefor tiden du har til rådighet.

En evig konflikt er den mellom journalister som skriver for filmmagasiner og fagblader, som ofte spør tekniske spørsmål som hvilke kameraer de brukte eller hva slags spesialeffekter som er med, og oss tabloide – som bare venter på uttalelser om sex, sykdom, bryllup og begravelser. Og kanskje noe om flåttfaren.

Men vi har lært oss å leve sammen med en viss overbærenhet. Verre er det med det forbausende store antallet journalister som slettes ikke stiller spørsmål, men bruker flere minutter av dyrebar felles tid på å utbrodere sin egen tolkning av filmen.

For ego-onanering kan man vel drive med på fritiden? For å bruke halve tiden til alle på en tolkning av filmens siste scene, når absolutt INGEN medier kan skrive om sluttscenen uten å ødelegge filmopplevelsen for samtlige lesere, er ikke det en smule teit? Jeg bare spør.

Jeg har hørt om festivaljournalister som klarer å relatere samtlige spørsmål til sin egen syke far, og sidekvinnen min tirsdag spurte Brad Pitt om han nøt å slå folk i virkeligheten.

Woody Allen og Rachel McAdams på Cannes-festivalen i fjor, med filmen "Midnight in Paris". Psykedelisk foto: Ingvill

Og jeg skjønner at regissørene blir forbanna når vi forteller dem at filmen de har jobbet med i flere år minner om minst fjorten vi har sett før (sånn for å demonstrere at vi har sett MYE film). Og at Leos Carax blir irritert når vi spør hva i huleste helvete filmen hans handler om – for han skulle kanskje ønske vi gjorde som Trond-Viggo og tenkte sjæl.

Selv sløser jeg heldigvis aldri bort andres tid på teite spørsmål.

Kanskje bortsett fra da jeg spurte Rachel McAdams om hun stod mye på skøyter.

STADIG SEX-SNAKKIS

Bilde fra filmen "Paradies: Liebe" av Ulrich Seidl

På dag syv i filmfestivalen, er det fremdeles Ulrich Seidls film om tyske middelaldrende damer på sexferie i Kenya det snakkes mest om.

Den ble vist dag to – og ble straks grundig kommentert og omtalt. Og siden da er vi servert både spekkhogger-skader, reality-TV-besettelse (spilt av drapsmenn), pedofili-beskyldninger og kjærlighet mellom eldre og uføre i hovedprogrammet.

Emmanuelle Riva i Hanekes "Love". Foto: Darius Khondji

Men for å si det sånn: Foruten å nevne at Emmanuelle Riva leverte en ekstremt god skuespillerprestasjon, er det få her som snakker om den 80-årige damen i rullestol i Hanekes «Love».  Seidls sexsaga, derimot, stimulerer snakketøyet.

Regissør Ulrich Seidl. Foto: Fra festivalen

Østerrikeren er beryktet for sin naturalistiske stil, og for å blande profesjonelle skuespillere med amatører som spiller seg selv. Dermed oppnår han en hybridsjanger der grensene mellom fiksjon og virkelighet blir uklare. I «Hundedager» fra 2001 viste han blant annet sex-scener som ikke var på liksom.

Sånt skaffer deg oppmerksomhet. I «Paradise: Love» skal også alle strandguttene damene kjøper tjenester av være spilt av kenyanere som driver med det samme i virkeligheten. Filmen har svært ubehagelige scener der damene ikke bare uttrykker seg rasistisk, men også ydmyker de unge kenyanerne seksuelt. Mange av dem, både menn og damer, opptrer nakne.

Jeg hørte kolleger fortelle hvordan det at det var overvektige, middelaldrende hvite kvinner i rollene som sexkjøpere ga det hele et komisk aspekt. At det var helt jævlig å se på, men at de lo litt før de satte latteren i halsen og ble dårlige.

Jeg lurer på om filmen hadde fått samme reaksjoner om den hadde vist den tradisjonelle konstellasjonen med menn som pengekraften og kvinnene som varene. Seidl selv har belyst den siden av saken også, med «Import/Export» i 2007, som handlet om hvordan østeuropeiske kvinner blir ofre for menneskehandel.

«Paradise: Love» er selvfølgelig interessant nettopp fordi den viser noe vi sjelden eller aldri har sett før, men er det «mer greit» å se kvinner kjøpe mennesker enn å se menn gjøre det?

Mainstreamfilmer som «Dirty Dancing» (1987) og «Coctail» (1988) var tidlig ute med å vise unge kjekkaser som bytter seksuelle tjenester mot sjenerøse gaver fra eldre, ferierende damer. Men vi er vel enige om at det var lettsvelgelige, romantiserende versjoner av sexhandel. En bagatell i en bihandling.

Seidl dytter teamet ned i halsen din til du brekker deg.

Men at en film får mye oppmerksomhet fra journalister betyr ikke nødvendigvis at de synes den er god. Michael Hanekes alderdomsfortelling «Love», med liknende tema som islandske «Ildfjellet» som nylig gikk på kino, er en mye hetere kandidat til Gullpalmen enn «Paradise: Love». Danske «Jakten» om en mann som blir uskyldig anklaget for overgrep mot barn ligger like under på kritikervurderingene til nå.

Det er før vurderingene av kiltkledde kriminelle som stjeler eksklusiv whiskey, erotisk drama med Nicole Kidman og Disney-yndling Zac Efron, og David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillo.

Det kan se ut som om tungekysset mellom 12-åringene i Wes Andersons speidersaga «Moonrise Kingdom» ikke holder for å sjokkere i Cannes.

Og godt er det.

CANNES-KULING

Bare så det er sagt, så KLAGER vi ikke her i Cannes. Men jeg kan formidle at værgudene ikke har elsket oss de siste dagene. Paraplyselgerne har happy hour på hvert gatehjørne, og jeg angrer på at jeg ikke tok med sydvest og støvler.

Sandaler funker som faen i Cannes. Så slipper du å bli våt på sokkene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke at jeg er så sykt fornøyd når det er sol, heller.

MEN i kinosalen er alle katter grå. Og om du mot formodning lurer på hvordan disse pressevisningene funker i Cannes, skal jeg fortelle deg det nå.

Først må du være tidlig ute. Selv med superakkreditering som får deg forrerst i køen, sånn som Pål Bang Hansen, Per Haddal og Jon Selås opparbeidet seg etter 20 års festivaljobbing, bør du møte opp SENEST 20 min før filmen begynner for å få plass. Har du kjip akkreditering, må du møte opp en times tid før alt.

Kø utenfor hovedsalen på Festivalpalasset 00.15 natt til søndag.

Når du først har kommet deg inn i salen, gjelder det å holde øynene rett i skallen. Er filmen engelskspråklig, tekstes den på fransk, og er den på et annet språk, tekstes den på engelsk OG fransk – rett under hverandre. Det er lett å få «lost in translation»-øyeblikk om du blingser på undertitlene.

Mikkelsen, Vinterberg og Bo Larsen

På pressekonferansene er det enklere. Der får du utdelt hodetelefoner. Det er to måter å bruke dem på, som henholdsvis Thomas Bo Larsen og jeg her demonstrerer.

 

 

 

 

Der får du simultanoversettelse på det språket du velger. Så om vi av og til skriver litt pussige ting, vil jeg helt klart skylde på oversetteren.

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det morsomste med Cannes er likevel ikke jobbingen. Det er alt det rare du ser i løpet av en dag.

Her om dagen gikk disse forbi meg på gata.

 


 

 

 

 

 

Så kom jeg over det her.

Det er så autentisk skandinavisk-friskt at de til og med skriver fjord med Ø. Oh, la la.

 

 

 

 

 

 

I det minste valgte de forskjellige sko!

Men det beste med Cannes under filmfestivalen skal visstnok være nattlivet. Mye tyder på at en må oppsøke en annen blogg enn dette for å få en rapport derfra, men jeg så da litt av det på vei hjem fra en visning natt til søndag.

Kan garantere at dette (t.v.) er en ting du bør unngå i Cannes.

 

 

 

 

 

 

Deretter vil jeg tipse om å sikre deg at du har billett om du vil inn noe sted. Hvis ikke blir du hengende på gata. Det ser alltid trist ut med jenter i 20 cm hæler som har stått på dem i mer enn 20 min.

Og da er jeg tom for knallgode Cannes-tips. Men følg med, det kommer garantert flere i morgen.

 

 

HARDY-GUTTEN

Manusforfatter Nick Cave, Tom Hardy, Jessica Chastain og regissør John Hillcoat på pressekonferansen til "Lawless" lørdag. Foto: Ingvill Dybfest Dahl

 

Jeg skulle ønske det var jeg som sa det, men det var Cannes-kollega Terje Eidsvåg i Adresseavisen som uttalte: «Tom Hardy blir for 2012 det Ryan Gosling var for 2011».

Ryan Gosling og Emma Stone i "Crazy, Stupid Love". Og ja, det er jeg som har kuttet bort Emma. Foto: SF Norge

Og jeg tror han har rett. Og det til tross for at Gosling med «Lars and the Real Girl», «The Notebook» og «Drive» har sikret seg en spesiell plass i filmhjertet mitt. På overflaten kan de fremstå diametralsk forskjellige. Gosling har vist seg velartikulert i både «The Notebook» og «Maktens Menn». Men han spenner vidt, fra den mest pinglete, aseksuelle nerd, til en mann du får akutt lyst til å slenge i din egen seng, som i «Crazy, Stupid Love».

Hardy så riktignok ut som en rufsete tømmerhogger på pressekonferansen for «Lawless», og brukte store deler av den til å hviske og tiske med Jessica Chastain, MEN han er uten tvil et skuespiller på vei opp.

En mindre hårete Hardy på Inception-premiere i 2010. Foto: AFP

Briten markerte seg i «Warrior» mot Nick Nolte, en film som aldri nådde norske kinosaler, men gikk rett på DVD. Men altså, Hardy har holdt på lenge. Han var med i «Black Hawk Down» i 2001, «Layer Cake» i 2004 og Guy Ritchies «RocknRolla» i 2008. Så begynte det å løsne en gang rundt «Inception» i 2010, og siden da har det vært «Muldvarpen» og «Warrior».

Jeg gleder meg som en liten Batman-fan til å se ham som superskurk i «The Dark Knight Rises» til sommeren – OG – en gang i fremtiden som selveste MAD MAX i «Mad Max: Fury Road», når George Miller bare får begynt på den.

Hardy sammen med motspiller Shia LaBeouf i "Lawless", der Hardy stort sett grynter og slår.

Selv har jeg mine tvil om Hardy har like bred appell som Gosling. Han er i utganspunktet en streitere kjekkastype, som har markert seg som en gryntende tøffing. Nå markerte forsåvidt Ryan seg som en følsom svekling, før han smalt til i tough ass-giret i «Drive», så kanskje får vi se en helregisters-Hardy i fremtiden.

Tom hevder selv at han er nervøs for å spille i filmer der han må ha amerikansk aksent, men mener det gikk bra i «Lawless» fordi han kunne gjemme seg bak den særpregede sørstatsaksanten.

Så langt har Hardy markert seg som mange menn av få ord. Sånn sett er det ingen umiddelbar grunn til bekymring.

STJERNENE BAK STEMMEN

En dag i animasjonsfilmens tegn. Rakk til min forargrelse IKKE å se Matteo Garrones «Reality», men jeg fikk skriblet ned en sak fra pressekonferansen.

For dere som ergrer dere over at dere ikke er i Cannes, kan jeg vise dere medaljens bakside: Regn OG trafikkork

 

Jeg begynte arbeidsdagen med å sitte med 3D-briller på nesen gjennom «Madagaskar 3 – Full rulle i Europa». Hvem vil vel ikke se en film der der er full rulle? Var faktisk full pinne også i akkurat denne filmen.

 

 

 

Kinodagen er ikke helt den samme uten høydeskrekk!

 

 

Etter filmen fikk vi møte stemmene bak de lodne sirkusdyrene. De møtte imponerende mannsterke opp. Og dere vet hva man sier om at enkelte alltid ser bra ut på bilder. Vel, de er ikke blitt avbildet av meg.

 

 

Foruten å lure litt på om Ben Stiller har tatt spray-tan (han er visst midt i en filminnspilling han har fått Cannes-perminsjon fra), brukte jeg pressekonferansen til å notere ivrig. Saken derfra kommer i den analoge avisa lørdag, og jeg legger inn lenken HER når den kommer på nett.

I mellomtiden logger jeg av med et eksklusivt «sneak peak» på kveldens spennende festivalmiddag.

Lover å glamme opp tilværelsen mange hakk i et blogginnlegg nær deg. Snart.

17. MAI I MØRKET

Nasjonaldagen startet forsåvidt idyllisk.

Sånn:

Så stakk jeg inn i en mørk sal for å se Jacques Audiards (regissøren av «Profeten») siste film, «Rust and Bone». Da jeg hørte hva filmen handlet om, trodde jeg noen tullet med meg. Kort fortalt: En spekkhogger-trener møter en hjemløs alenepappa som tjener penger på å sloss i ulovlige kamper. Så mister hun beina i en ulykke, og han sliter med sine saker.

Jada, det HØRES helt ekstremt melodramatisk og tragikomisk ut, men det var faktisk en varm og til tider veldig vakker film.

Og så spiller Marion Cotillard i den:

Her er saken jeg lagde fra pressekonferansen: http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10061595

Etter den franske spekkhogger-kampsport-protese-filmen, fikk jeg faktisk et møte med Edward Norton. Han spiller speiderleder i Wes Andersons siste film, som åpnet hele festivalballet onsdag.

En hel gjeng journalister satt forventningsfulle og ventet på strandklubben til Carlton Hotel. Det vil si, ikke alle så så forventningsfulle ut:

I bakgrunnen, derimot, så alle journalistene rundt Wes Anderson superivrige ut. Til slutt dukket Norton opp også, og hva han fortalte oss kommer i VG når det nærmer seg premiere på «Moonrise Kingdom». Kan røpe at han liker dykking. Og ikke vil snakke om sin første kjærlighet.

Stemningen i Cannes er stigende. Folk benker seg på campingstoler og stiger ved den røde løperen fra tidlig på dagen. Det ser bare litt dumt ut:

I det minste har ikke brødkrisen kommet til Frankrike:

Nå må jeg løpe til en improvisert 17. mai-middag med de norske journalistene her nede. Oppdateringer med flere flotte bilder i varienrende grad av fokus og filmfokus kommer.

Gratulerer med dagen!

KLAR, FERDIG, CANNES

Er endelig ikke bare på plass blant palmer, veskehunder og vesker til 100 000, men også i gang.

I år har Cannes-festivalen gått for lakk og lær, også kalt PVC, i stedet for de sedvanlige tøyveskene. Kanskje ikke så rart, når festivalen faktisk runder 65 år og vil fremstå som stadig sexy.

VESKE-LEKKERBISK (ikke å forveksle med veske-bisker, som det også er mange av)

Og det er den jo.

I likhet med journalister flest, reiste jeg ned dagen før åpningen for å gå runden hos PR-byråene. Det er nemlig ingen automatikk i at du får intervjuer med store filmstjerner – du må tigge, og traske Cannes rundt, for det. Men det var i går (tirsdag).

I GANG: Festivalen startet for min del med en 3D-animasjonssmakebit.

I dag snek jeg meg til en visuell smakebit av den uferdige DreamWorks-filmen «Rise of the Guardians», som ser ut til å være en slags «The Avengers» for barn. Bare bytt ut Hulken, Black Widow og Thor med Julenissen, Tannfeen og Påskeharen. I kid you not.

Å høre Hugh Jackman spille Påskeharen, komplett med australsk aksent, var verdt det for meg.

MEN SÅ begynte det offisielle programmet, med Wes Andersons «Moonrise Kingdom». Den likte jeg overraskende mye bedre enn hans siste filmer, og kanskje til og med bedre enn «The Royal Tenenbaums». Historien om ung kjærlighet, sett gjennom Andersons sort-sære briller, var en lun, småboblende start på festivalen. Les saken min her: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10061530

Jeg passet også på å ta noen uskarpe bilder av stjernene, og her kommer de i tilfeldig dandert rekkefølge:

STARS: Disse gutta smilte og lo nesten hele pressekonferansen. Bare ikke da jeg tok bilde.

 

JOVIAL FYR: Bill Murray ble igjen og skrev autografer etter at de andre var gått. Pressedamen bak fikk muligens nesten hjerteinnfarkt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Og skulle du lure på hva vi journalister blir overøst med av bestikkelser mens vi er her, kan jeg nevne denne:

EN MINIBANAN - helt gratis smøring.

Da må jeg forberede morgendagen – 17. mai. Ikke i form av å stryke bunadsskjorte, men ved å google noen filmstjerner. Beklager så MYE lay-out på denne bloggen – skal bli AD og webdesigner i mitt neste liv, men inntil da ber jeg om unnskyldning.