Sexsjokk i Venezia

En uke inn i Venezia-festivalen, inntraff et veritabelt sexsjokk. Grusomt, nesten ubeskrivelig, blodig og fælt på alle vis.

moebiusA

Familiescene a la Kim Ki Duk i «Moeius». Foto: MOVIES INSPIRED

OK, som gammel tabloidjournalist kan jeg vel innrømme at akkurat ordet «sjokk» fra tid til annen kan henge noe løst i vokabularet. Ikke denne gangen. Faktisk hadde «SEXVOLDSJOKK» passet enda bedre.

Det handler om koreaneren Kim Ki Duks «Moebius», et helt usedvanlig familiedrama, der utgangspunktet er en høyst utro ektemann, som terroriserer en desperat kone, mens en stille, oppgitt sønn ser på.

Når kona ikke lykkes med å skjære av sin manns penis, tar hun sønnens i stede. Og (HER, KJÆRE LESER, BES EVENTUELLE SARTE LESERE SLUTTE  Å LESE – DET GÅR NESTEN IKKE ENGANG Å SKRIVE:)

svelger den. Rett ned. Beskrevet grafisk detaljert.

Det er en kastraksjon til i filmen. Og har Du noen gang, gode leser som eventuelt fortsatt orker følge med, sett en avkuttet penis som blir overkjørt av elleve biler – før den forsvinner?

Ikke det, nei. Ikke jeg heller.

Sant å si var jeg besvimelsen nær. Så nær som jeg bare har vært en gang tidligere – under en nokså ulekker abortscene i en dansk film en gang på slutten av 80-tallet. Barmhjertig nok husker jeg ikke hva den het.

Kim Ki Duk er kjent som en av Asias mest markante regissører. Han vant selve Gulløven her i fjor med sin «Pieta», et meget godt og temmelig opprørende mor/sønn-drama. Men altså ikke opprørende som årets verk.

Av litt uklare grunner er forresten «Moebius» utenfor konkurranse; festivalsjef Baratta har riktignok sagt at han ønsker en festival som tar sjanser. Men selv han, tar vel ikke dette året  sjansen på en fornyet triumf for Kim Ki Duk…

Famliefar i trøbbel. Foto: MOVIES INSPIRED

Famliefar i trøbbel. Foto: MOVIES INSPIRED

«Moebius» er blitt totalforbudt i hjemlandet, etter sigende på grunn av incest. Som det også er detaljerte mengder av. Samt detaljerte skildringer av smertens – enten ved hjelp av grov småsten eller en kniv i ryggen – mulighet for utløsning for en stakkers lemløs mann. Mord og selvmord er det også. Selvsagt, hadde vi nær sagt.

Filmen er forøvrig teknisk riktig godt laget og fullstendig uten dialog. Uten at det blir vanskelig å følge med av den grunn.

På pressekonferansen etter visning ropte regissøren «sensur»!. Men fortalte likevel at han ville klippe om på sitt opus, så det kunne bli godtatt  også i hjemlandet. Selv om han påsto hardnakket at noen egentig incest var det ikke snakk om, siden sønnens nytransplanterte….

Og så videre.

Puh!

Ellers har vi sett Scarlett Johansson som ikke særlige fiks – men stadig sexy – kroppssnappende alien på ferde i skotske byer og høyland; beskrevet annetsteds på nettet. Sent i kveld gleder vi oss til en dokumentar om den tidigere amerikanske forsvarsminister og politiske hauk, Donald Rumsfeld.

Men faktum er at vi nå gir oss, og reiser hjem.

Det har vært en litt sær festival, med enkelte helt utmerkede innslag. Stephen Frears «Philomena» med Judi Dench,  står såpass enestående frem som årets åpenbaring, at vi frykter at en kontroverssøkende jury ikke kommer til å gi den sin Gulløve. Den fortjener det. Men hvem vet?

Lørdag kveld vet vi. Helt sikkert.

Man merker skiftende tider her nede. Det i lange år planlagte, nye festivalpalasset er fortsatt helt i det blå. I tre år var det et digert hull fremfor Casino, som stadig er festivalens hjerne og hjerte her på Lido. I år er hullet i det minste fylt igjen, så plassen kan brukes. Men noe nybygg er det ikke spor av. Og vår spådom er at det vil drøye, lenge, før noe skjer.

Venezia er stadig oversvømt av sine turister. På Lido er det knappere tider. En del restauranter er lukket, den aller beste av dem – Africa – er gått konkurs. Det kommer generelt mindre mennesker til Venezias utkant. Og de som kommer, bruker mindre penger.

Venezia er verdens eldste filmfestival, med start i 1932. Den står stadig sterkt, selv om hovedstad Roma, med et rikelig budsjett, har forsøkt å stjele glansen i mange år. Det har ikke gått; så langt gjør historien Venezia nokså uovervinnelig.

Men i kveld starter den store filmfestivalen i canadiske Toronto. Den er en lei anstøtssten for Venezia, særlig fordi den ligger mye enklere til for amerikanerne og det nord-amerikanske markedet. Det tiskes og hviskes om at Venezia er for tungvint og for dyrt om man skal fly inn og betjene hele horder av folk og utstyr, som det kreves drsom en ny storfilm skal verdenslanseres.

Men Venezia har overlevd kriser før. Så kanskje høres vi igjen, et annet år.

 

3 tanker om “Sexsjokk i Venezia

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *