Armstrong-løgnene i fullformat

Idrettshistoriens største løgner og juksemaker?

Lance Armstrong, idol og bedrager. foto:SONY PICTURES

Lance Armstrong, idol og bedrager. foto:SONY PICTURES

Den amerikanske syklisten Lance Armstrong vil utvilsomt havne høyt, høyt oppe på den pallen – om ikke aller øverst.

Han er strippet for all anseelse og mye av den profesjonelle sykkelsporten sammen med ham. Men faktum er at han kunne mye tyder på at han kunne sluppet unna og beholdt sine mesterskapstitler og sine utrolige sju seiere i Tour de France, hadde han ikke insistert på et comeback i 2009 – da han ble nr. tre.

Mange vil kjenne de ytre omstendighetene omkring tilfellet Armstrong. Også dette at han selv hadde kjempet mot livsfarlig testikkelkreft med spredning til hjernen – og vunnet. I etterkant hadde han også samlet inn nær to milliarder kroner til kreftsaken, særlig kampen mot kreft hos barn.

Det er den mange ganger prisbelønte dokumentaristen Alex Gibney som har laget en helaftens film om «tilfellet Armstrong», som fikk sin internasjonale premiere her i Venezia i dag morges; «The Armstrong Lie».

Gibneys utgangspunkt var a han ville lage en dokumentarfilm om selve comebacket i 2009. Under etterarbeidet skjedde mye – og det kuliminerte med at Armstrong selv til slutt måtte innrømme sitt systematiske misbruk hos Operah Winfrey i 2011.

Dermed måtte Gibney i gang med en helt annen film.

Den bringer ikke så mye nytt, for den som har vært interessert. Men den bringer perspektiver som virker fegslende nok, særlig i sitt forsøk på å beskrive hva slags mann Lance Armstrong egentlig var, og hvordan og hvorfor han hadde så enorm innflytelse. Han evne til å manipulere alle og enhver var unik. Hans vinnervilje grenseløs. Hans kynisme helt konsekvent. Men også: En omsorgsfull mann, et på mange måter velfortjent idol. Og sine venners venn.

Det er ingen vakker historie – for noen. Men man lærer. Og får avdekket en god del av alt dette utenomsportslige som har vært avgjørende for at helt til topps i de offisielle sykkelkretser har det ikke bare vært mulig å jukse. Men faktisk også ønskelig…

Moderne surrealist: Terry Gilliam. Foto: VOLTAGE PICTURES

Moderne surrealist: Terry Gilliam. Foto: VOLTAGE PICTURES

En mann som ikke jukser i sitt filmarbeid, er den tidligere Monty Python, Terry Gilliam. «The Zero Theorem» heter hans bidrag til årets hovedkonkurranse; en ytterst bisarr og fantasifull film som ser ut som en science fiction:

– Men i virekligheten er det verden som jeg ser den i dag, sier Gilliam.

Det handler om et eksentrisk datageni, som gir opp jobben og isolerer seg totalt, helt ute av stand til å forholde seg til andre mennesker – hele hans liv foregår i cyberspace. Når han til slutt gjør opprør mot maskinene, er det for sent: Det er faktisk ikke mulig å komme unna.

– Jeg er livredd, ikke minst for barn og ungdom. det virker som vi allerede har nye generasjoner mennesker som ikke klarer å forholde seg til hverandre. De er ikke sammen lengre – bortsett fra på Internett. Det er der de tilbringer storparten av døgnet, året rundt. Og jeg vil bare – så kraftig jeg kan – lage en advarsel om at vi faktisk ikke er i stand til å seog ane konsekvensene av hva som vil skje med menneskeheten fremover. Har jeg i det minste laget en film som kan få folk til å reflektere og diskutere, synes jeg jeg har gjort nytte for meg, sier Terry Gilliam.

BARE SE, men ikke røre: Melanie Thierry i Terry Gilliams "The Zero Theorem" Foto: Voltage Pictures.

BARE SE, men ikke røre: Melanie Thierry i Terry Gilliams «The Zero Theorem» Foto: Voltage Pictures.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *