Sexsjokk i Venezia

En uke inn i Venezia-festivalen, inntraff et veritabelt sexsjokk. Grusomt, nesten ubeskrivelig, blodig og fælt på alle vis.

moebiusA

Familiescene a la Kim Ki Duk i «Moeius». Foto: MOVIES INSPIRED

OK, som gammel tabloidjournalist kan jeg vel innrømme at akkurat ordet «sjokk» fra tid til annen kan henge noe løst i vokabularet. Ikke denne gangen. Faktisk hadde «SEXVOLDSJOKK» passet enda bedre.

Det handler om koreaneren Kim Ki Duks «Moebius», et helt usedvanlig familiedrama, der utgangspunktet er en høyst utro ektemann, som terroriserer en desperat kone, mens en stille, oppgitt sønn ser på.

Når kona ikke lykkes med å skjære av sin manns penis, tar hun sønnens i stede. Og (HER, KJÆRE LESER, BES EVENTUELLE SARTE LESERE SLUTTE  Å LESE – DET GÅR NESTEN IKKE ENGANG Å SKRIVE:)

svelger den. Rett ned. Beskrevet grafisk detaljert.

Det er en kastraksjon til i filmen. Og har Du noen gang, gode leser som eventuelt fortsatt orker følge med, sett en avkuttet penis som blir overkjørt av elleve biler – før den forsvinner?

Ikke det, nei. Ikke jeg heller.

Sant å si var jeg besvimelsen nær. Så nær som jeg bare har vært en gang tidligere – under en nokså ulekker abortscene i en dansk film en gang på slutten av 80-tallet. Barmhjertig nok husker jeg ikke hva den het.

Kim Ki Duk er kjent som en av Asias mest markante regissører. Han vant selve Gulløven her i fjor med sin «Pieta», et meget godt og temmelig opprørende mor/sønn-drama. Men altså ikke opprørende som årets verk.

Av litt uklare grunner er forresten «Moebius» utenfor konkurranse; festivalsjef Baratta har riktignok sagt at han ønsker en festival som tar sjanser. Men selv han, tar vel ikke dette året  sjansen på en fornyet triumf for Kim Ki Duk…

Famliefar i trøbbel. Foto: MOVIES INSPIRED

Famliefar i trøbbel. Foto: MOVIES INSPIRED

«Moebius» er blitt totalforbudt i hjemlandet, etter sigende på grunn av incest. Som det også er detaljerte mengder av. Samt detaljerte skildringer av smertens – enten ved hjelp av grov småsten eller en kniv i ryggen – mulighet for utløsning for en stakkers lemløs mann. Mord og selvmord er det også. Selvsagt, hadde vi nær sagt.

Filmen er forøvrig teknisk riktig godt laget og fullstendig uten dialog. Uten at det blir vanskelig å følge med av den grunn.

På pressekonferansen etter visning ropte regissøren «sensur»!. Men fortalte likevel at han ville klippe om på sitt opus, så det kunne bli godtatt  også i hjemlandet. Selv om han påsto hardnakket at noen egentig incest var det ikke snakk om, siden sønnens nytransplanterte….

Og så videre.

Puh!

Ellers har vi sett Scarlett Johansson som ikke særlige fiks – men stadig sexy – kroppssnappende alien på ferde i skotske byer og høyland; beskrevet annetsteds på nettet. Sent i kveld gleder vi oss til en dokumentar om den tidigere amerikanske forsvarsminister og politiske hauk, Donald Rumsfeld.

Men faktum er at vi nå gir oss, og reiser hjem.

Det har vært en litt sær festival, med enkelte helt utmerkede innslag. Stephen Frears «Philomena» med Judi Dench,  står såpass enestående frem som årets åpenbaring, at vi frykter at en kontroverssøkende jury ikke kommer til å gi den sin Gulløve. Den fortjener det. Men hvem vet?

Lørdag kveld vet vi. Helt sikkert.

Man merker skiftende tider her nede. Det i lange år planlagte, nye festivalpalasset er fortsatt helt i det blå. I tre år var det et digert hull fremfor Casino, som stadig er festivalens hjerne og hjerte her på Lido. I år er hullet i det minste fylt igjen, så plassen kan brukes. Men noe nybygg er det ikke spor av. Og vår spådom er at det vil drøye, lenge, før noe skjer.

Venezia er stadig oversvømt av sine turister. På Lido er det knappere tider. En del restauranter er lukket, den aller beste av dem – Africa – er gått konkurs. Det kommer generelt mindre mennesker til Venezias utkant. Og de som kommer, bruker mindre penger.

Venezia er verdens eldste filmfestival, med start i 1932. Den står stadig sterkt, selv om hovedstad Roma, med et rikelig budsjett, har forsøkt å stjele glansen i mange år. Det har ikke gått; så langt gjør historien Venezia nokså uovervinnelig.

Men i kveld starter den store filmfestivalen i canadiske Toronto. Den er en lei anstøtssten for Venezia, særlig fordi den ligger mye enklere til for amerikanerne og det nord-amerikanske markedet. Det tiskes og hviskes om at Venezia er for tungvint og for dyrt om man skal fly inn og betjene hele horder av folk og utstyr, som det kreves drsom en ny storfilm skal verdenslanseres.

Men Venezia har overlevd kriser før. Så kanskje høres vi igjen, et annet år.

 

Armstrong-løgnene i fullformat

Idrettshistoriens største løgner og juksemaker?

Lance Armstrong, idol og bedrager. foto:SONY PICTURES

Lance Armstrong, idol og bedrager. foto:SONY PICTURES

Den amerikanske syklisten Lance Armstrong vil utvilsomt havne høyt, høyt oppe på den pallen – om ikke aller øverst.

Han er strippet for all anseelse og mye av den profesjonelle sykkelsporten sammen med ham. Men faktum er at han kunne mye tyder på at han kunne sluppet unna og beholdt sine mesterskapstitler og sine utrolige sju seiere i Tour de France, hadde han ikke insistert på et comeback i 2009 – da han ble nr. tre.

Mange vil kjenne de ytre omstendighetene omkring tilfellet Armstrong. Også dette at han selv hadde kjempet mot livsfarlig testikkelkreft med spredning til hjernen – og vunnet. I etterkant hadde han også samlet inn nær to milliarder kroner til kreftsaken, særlig kampen mot kreft hos barn.

Det er den mange ganger prisbelønte dokumentaristen Alex Gibney som har laget en helaftens film om «tilfellet Armstrong», som fikk sin internasjonale premiere her i Venezia i dag morges; «The Armstrong Lie».

Gibneys utgangspunkt var a han ville lage en dokumentarfilm om selve comebacket i 2009. Under etterarbeidet skjedde mye – og det kuliminerte med at Armstrong selv til slutt måtte innrømme sitt systematiske misbruk hos Operah Winfrey i 2011.

Dermed måtte Gibney i gang med en helt annen film.

Den bringer ikke så mye nytt, for den som har vært interessert. Men den bringer perspektiver som virker fegslende nok, særlig i sitt forsøk på å beskrive hva slags mann Lance Armstrong egentlig var, og hvordan og hvorfor han hadde så enorm innflytelse. Han evne til å manipulere alle og enhver var unik. Hans vinnervilje grenseløs. Hans kynisme helt konsekvent. Men også: En omsorgsfull mann, et på mange måter velfortjent idol. Og sine venners venn.

Det er ingen vakker historie – for noen. Men man lærer. Og får avdekket en god del av alt dette utenomsportslige som har vært avgjørende for at helt til topps i de offisielle sykkelkretser har det ikke bare vært mulig å jukse. Men faktisk også ønskelig…

Moderne surrealist: Terry Gilliam. Foto: VOLTAGE PICTURES

Moderne surrealist: Terry Gilliam. Foto: VOLTAGE PICTURES

En mann som ikke jukser i sitt filmarbeid, er den tidligere Monty Python, Terry Gilliam. «The Zero Theorem» heter hans bidrag til årets hovedkonkurranse; en ytterst bisarr og fantasifull film som ser ut som en science fiction:

– Men i virekligheten er det verden som jeg ser den i dag, sier Gilliam.

Det handler om et eksentrisk datageni, som gir opp jobben og isolerer seg totalt, helt ute av stand til å forholde seg til andre mennesker – hele hans liv foregår i cyberspace. Når han til slutt gjør opprør mot maskinene, er det for sent: Det er faktisk ikke mulig å komme unna.

– Jeg er livredd, ikke minst for barn og ungdom. det virker som vi allerede har nye generasjoner mennesker som ikke klarer å forholde seg til hverandre. De er ikke sammen lengre – bortsett fra på Internett. Det er der de tilbringer storparten av døgnet, året rundt. Og jeg vil bare – så kraftig jeg kan – lage en advarsel om at vi faktisk ikke er i stand til å seog ane konsekvensene av hva som vil skje med menneskeheten fremover. Har jeg i det minste laget en film som kan få folk til å reflektere og diskutere, synes jeg jeg har gjort nytte for meg, sier Terry Gilliam.

BARE SE, men ikke røre: Melanie Thierry i Terry Gilliams "The Zero Theorem" Foto: Voltage Pictures.

BARE SE, men ikke røre: Melanie Thierry i Terry Gilliams «The Zero Theorem» Foto: Voltage Pictures.

Depresjoner og andre enkle ting

– Det er meget enkelt å lage en depressiv film!

5632-Philomena_-_Director_SDet er den to ganger Oscar-nominerte regissøren Stephen Frears («The Queen») som betror oss dette – etter å ha levert den særdels muntert/seriøse «Philomenia» her i Venezia – som blant annet inneholder meget sterk kritikk av de irske Magdalena-søstrene, som helt fram til 90-tallet drev hjem for «falne» kvinner, i lengre perioder mer fengsler for piker som hadde havnet i «uløkka» enn egentlig omsorgshjem.

I følge regissøren ble disse mor/barn-hjemmene drevet med en god inntekt: Jentene selv måtte arbeide i fire år på et spesielt hjems vaskeri, for å betale for sine «omkostninger». Og de som ville adoptere barna – helst amerikanske katolikker – måtte betale en god slump penger for å få lov til å adoptere.

Ikke særlig flatterende, får man si. Men nå får vi først se om Den katolske kirke har noe svar på anklagene. Det tror ikke Frears;

– Han nye paven virker egentlig som en OK fyr, som er villig til å se realitetet, også smertefulle realiteter, i øynene.

En salig religionsblanding finnes forøvrig på den viktigste rollelisten.

– Jeg er født kveker, men min mann er katolikk, sier Judi Dench.

– Jeg er – jeg var – katolikk, retter den tidligere moromann, nå langt mer seriøs skuespiller, Steve Coogan.

– Jeg trodde jeg var katolikk; min mor tok meg alltid med i kirken. Da jeg var 18 oppdaget jeg at hun faktisk var jøde. Og med jødisk mor, må også jeg regnes som jøde, sier Stephen Frears, før han legger til:

– Jeg er ikke troende; har ikke den minste lille flik av akkurat det.

5544-Kaze_Tachinu__The_Wind_Rises__3_-_NahokoTroende er i alle fall de mange tilhengere av den japanske animasjonsmester og Oscar-vinner Hayao Miyazaki («Chihiro og heksene»). Han er her med en helt fersk ny langfilm, «The Wind Rises», spesiell og nydelig i all sitt vesen. Den handler om en sentral japansk flykonstruktør, mannen bak de effektive Zero-jagerne under siste verdenskrig, og har en underlig paradoksal tilnærming: For konstruktøren var flyene skjønnhet og ingeniørkunst – våpnenes grusomhet lå ham fjernt. Men realitetene kan ikke benekes – heller ikke historiske grusomheter som at Tokyo brenner, jordskjelv herjer – og at hans elskede kvinne lider av tuberkulose.

Ganske spesielt er det uansett med en tegnefilm for voksne, med en spilletid på to timer og ti minutter.

Men for fansen? Rent gull!

Hvor var du da Kennedy ble skutt?

Paul Giamatti spiller Abraham Zapruder, mannen som filmet Kennedys død - og laget verdens mest kjente og gjennomanalyserte filmbit. Foto: EXCLUSIVE  MEDIA

Paul Giamatti spiller Abraham Zapruder, mannen som filmet Kennedys død – og laget verdens mest kjente og gjennomanalyserte filmbit. Foto: EXCLUSIVE MEDIA

Et evige spørsmål for oss som er gamle nok til å huske. Filmen «Parkland» gjør noe nytt/gammel: Den forsøker å tegne bilder av begivenheten og dens konsekvenser, slik den ble opplevd av noen enkelpersoner i øyeblikket og påfølgende dager etter denne skjebnesvanger dagen i Dallas 22. november i 1963: Legen som ledet arbeidet med å forsøke å redde presidenten, Abraham Zapruder som filmet det hele med sitt 8 mm-kamera, broren til Lee Harvey Oswald, den stedlige Secret Service-lederen.

Ganske så tett og spennende er det hele – kansje nettopp fordi den ytre begivenheten og mange av den komponenter er så velkjent.