En munter, fallen pike og et monster

VENEZIA: En gedigen, alvorlig, humørfylt soleklar Gulløve-kandidat. Og en knallhard, forferdelig nedriving av enhver menneskelighet – inkludert nekrofili – er hva man kan oppleve i løpet av to «frokostfilmer» når man er på filmfestival. Og det er man jo.

La oss begynne med den oppløftende. Som altså også er morsom, har et særdeles viktig forehavende og med utrolige og glitrende skuespillerprestasjoner.

5638-Philomena_3

Judi Dench og Steve Coogan kjører muntert inn i et særdeles alvorlig tema i «Philomenia». Foto: PATHE INTERNATIONAL.

Det handler om Stephen Frears (The Queen), som har tatt for seg et mørkt kapittel i irsk historie. Den aldrende Philomena (Judi Dench) kommer i kontakt med en journalist; sammen legger de ut på en reise, der den aldrende kvinnen vil forsøke å finne den sønnen hun fødte for 50 år siden på et nonnekloster for «falne kvinner». Selv var hun henvist til et slags slavearbeid i klosteret i fire år, sønnen ble – i følge filmen – «solgt» til rike, katolske ektepar i USA.

Dyster problemtikk, utvilsomt. Men meget bred i sin tilnærming, med svært mange skråblikk både på historie, nåtid, religion og britisk klassetenkning. Og slett ikke uten forsonende trekk i sitt klare engasjement.

Magdalenasøstrene, ble de kalt, disse vokterne over «falne pikers» «rettferdige» lidelse. Det er ikke dristig å antyde at «Philomena» kan komme til å vinne mange priser her nede ved festivalens slutt; den kom som en åpenbaring. Det kan bli andre gang disse Magdalenasøstrene og deres praksis innenfor den katolske kirke blir «hedret» her i Venezia. Peter Mullans rasende «Magdalenasøstrene» vant selveste Gulløven i 2002 – forøvrig til rasende protester fra Vatikanet.

Så får vi se senere hvordan det går i år.

Vi skal forøvrig komme sterkt tilbake til «Philomena» etterhvert.

Så til helvete:

5442-Child_of_God_3

Scott Haze er strippet for det meste av menneskelighet i «Child of God». Foto: RABBIT BANDINI PRODUCTIONS

«Child of God» er den noe ironiske tittel på verket, basert på en roman av Cormac McCarthy, regissert av skuespilleren-som-er-blitt-regissør, James Franco – og, rimeligvis, inspirert av den mye omtalte, beskrevne og analyserte massemorderen Ed Gein (1906 – 1984). (Gein-saken skal etter sigende også hatt betydning for filmatiske brutalismer som «Psycho» og «Nattsvermeren».)

Lester Ballard heter uhyret i denne historien, en mistilpass og voldelig mann totalt på utsiden av et amerikansk småby-Vesten en gang på 50-tallet.

– Du vet at når filmen åpner med at mannen sitter og driter i buskene – filmet bakfra – så menes det alvor. Det er antakelig sånne filmer man bare får sett på festivaler, som min lakoniske venn Kim fra Politiken anfører.

Han har rett. Vi skal av hensyn til den mulige middagsfred hos dere der hjemme, ikke gå i flere detaljer. Men knapt dyrisk blir det.

Det er i det hele tatt mye alvor blant filmene her. Det må nesten blir slik, når det ligger i enhver filmfestivals natur at den vil være viktig. Dermed blir filmutvalget også «viktig» og dermed seriøst alvorlig.

Drapene har det til nå (unnskyld: før morgenens massemorder) ikke vært så mange av. Og merkelig nok er hverken økologiske katastrofemeldinger eller økonomiske kriser helt sentrale så langt. Men slikt ligger i bakgrunnen i temaet som fremfor noen har tatt oss i kinosalene:

Mennesket ubotelige ensomhet. Tomheten. Meningsløsheten.

I australske «Tracks» drar en ung jente gjennom hele den veldige australske, veste villmark i månnedsvis, med en hund og fire kameler som følge. «Via Castellana Bandiera» forteller hvor umulig fremtidsløst og bortkastet livet kan bli i en fattig gatestubb i Palermo på Sicilia. Paul Schraders «The Canyons» er simpelthen en «kald og død film om kalde og døde mennesker», for å sitere regissøren selv. Og selv økothrilleren «Night Moves» av Kelly Reichard handler mer om menneskelig lidelse og offer, enn ødelagt natur per se.

Er det rart vi hopper i kinotaket når noe varmt og menneskelig morsomt omsider dukker opp?

– Bergman var en onanist!

VENEZIA: Danskenes meget kontroversielle superregissør Lars von Trier sparer virkelig ikke på kruttet, når han omtaler svenskenes og verdens enorme filmgud, Ingmar Bergman.

sp98fed0

Hater Bergman. Eller??

Det skjer i dokumentarfilmen «Trespassing Bergman» (Inn på Bergmans private område), der to svenske dokumentarister utforsker Bergmans betydning for verdens filmarv, sett gjenom øynene til storheter som Woody Allen, Wes Craven, Francis Ford Coppola, Alejandro Inarritu, Michael Haneke, Ang Lee, Robert De Niro, Martin Scorsese, Ridley Scott, Zhang Yimou – og Lars von Trier.

6808-Trespassing_Bergman_4-

Elsker Bergman: Francic Ford Coppola.

Samtlige er nesegrust beundrende; mange av dem vandrende rundt på avdøde Bergmans enemerker på Fårø, der Inarritu ordlegger seg klarest:

– Hvis film var religion, hadde dette vært Mekka. Eller Vatikanet!

Samtlig er greit og grundig tilbedende til Bergmans verk – bortsett fra von Trier.

Han maser i vei om hvor vanskelig det må ha vært for Bergman å bli gammel, han som var så til de grader kåt – etter eget utsagn. Hvoretter han beskriver i detalj diverse grunnleggende kroppslige funksjoner som selv Bergman har måttet bedrive. Flittig.

Elsker Bergman: Ridley Scott.

Elsker Bergman: Ridley Scott.

Så hva er det han egentlig holder på med, von Trier. Den endelige utrydding og definitive detronisering av den svenske kjempen?

Vel, ikke helt – viser det seg etterhvert. Poenget – som kommer frem helt til slutt, gladelig og åpent innrømmet av von Trier selv – er at dansken er simpelt og barnslig sur på Bergman. Og grenseløst misunnelig på den yngre kollegaen Tomas Winterberg.

Det sies at Bergnman regelmessig så tre filmer om dagen i sin lille kino på Fårø. Blant dem som vakte hans store begeistring, var Winterbergs «Festen». Etter at han hadde sett den, tok han kontakt med Winterberg, og de to hadde en viss kontakt.

Elsker Bergman: Alexander Payne.

Elsker Bergman: Wes Craven (tidligere kalt Alexander Payne av en halvblind journalist. Takk for MANGE tips!)

For von Trier var det imidlertid ingen åpning å finne.

– Jeg har sett alt Bergman laget. Filmene hans, reklamen; alt! Jeg skrev haugevis med brev til ham, mange av dem sterkt rosende. Men tror dere han svarte? Aldri! Så kommer denne Tomas Witerberg, som kanskje har sett en eneste Bergman-film i hele sitt liv, «Fanny og Alexander». Så får han så mye kontakt han ville. Kunne ikke Bergman invitert meg opp – om så bare for en time? Men det gjorde han ikke, jævelen!

Så blir det en lang, taus pause. Før von Trier ser rett på sin intervjuer, og må innrømme:

– Men jeg elsker ham jo, det svinet!

Homofil eldresex

VENEZIA: Er det fortsatt mulig å bryte tabuer i filmverdenen? Canadiske Bruce LaBruce sjokkerer knapt, men bryter sosiale konvensjoner i fleng med sin «Gerontophilia», om et homofilt forhold mellom en 18-årig gutt og en 82 år gammel mann på et pleiehjem.

6344-Gerontophilia_2

Piere-Gabriel Lajoui og Walter Borden i «Gerontophilia»

Det handler om en «helt normal» gutt med søt aktivistjentekjæreste, som, også til sin egen overraskelse, oppdager sin dragning mot eldre menn. Når han tar sommerjobb på et pleiehjem, ser han først at det er adskillig å ta tak i når det gjelder helt anstendig behandling av de gamle. Særlig en viss Mr. Peabody får etterhvert et helt nytt liv.

Menneskelivets krokveier er mangfoldige. Og regisør LaBruce er ikke kjent på de skjevere stier; en kjent homoaktivist i sitt hjemland, med en god del filmer bak seg – også dokumentarer – som utforsker seksualitet og prostitusjon. Skal vi si at han må kalles kompromissløs: En del homopornofilmer hører også til hans oeuvre.

Uansett: Det er ingen grunn til at filmen ikke bør vuderes for Norge, for eksempel at et av våre dynamiske arthouses. Og på Bergen Internasjonale Filmfestival bør den i alle fall; hører du, Tor Fosse?!

En mann som virkelig har utløst skandale i filmverdenen, er den italienske Oscar-vinnende regigiganten Bernardo Bertolucci. Han er 73 nå, og lenket til rullestol. Likefullt er han her som juryformann, en vital sådan.

7616-Photocall_-_Jury_Venez

Juryformann Bertolucci mottar folkets hyllest. Foto: LABIENNALE.ORG

Han har til og med levert en 70-sekunders kortfilm på linje med en av de 69 andre regissører fra hele verden, som hyller filmfestivalens 70. utgave med en liten snutt i anledning anledning. «De røde skoene» heter filmen, og viser regissøren egne røde sko og hjulene til hans egen rullestol mens han tar seg frem over ruglete brostein i Roma.

Det var i 1972 Bertolucci vakte furore, med «Siste tango i Paris», med den bare 20 år gamle Maria Schneider og den da 48 år gamle Marlon Brando. Bertolucci har selv forklart at han aldri fortalte Schneider på forhånd – han ønsket «autensitet» – at i filmens aller mest kontroversielle scene skulle hun bli utsatt for anal voldtekt av Brando. Bertolucci fikk til overmål hva han ønsket; Schneider fikk forandret sitt liv. Hun døde i 2007, og Bertolucci har uttrykt anger for at han aldri fikk sagt unnskyld. Nokså nytteløst, da.

Senere har han vunnet Oscar for «Den siste keiseren» (1987) og har latt seg hylle som «italiensk mester» overalt i filmverdenen.

Vi var som snarest innom en åpningsfest på eksklusive Hotel Danieli forleden, der Bertolucci i høyeste grad rullet inn som helt. Hotellets berømte kjøkken hadde lagt seg i selen og serverte eksklusiv småmat i tre avdelinger, hver spunnet omkring tre av hans filmer. Foruten «Siste tango i Paris» og «Den siste keiseren» var «The Dreamers» fra 2003 inspirasjon – filmen som kanskje var en slags forløper for «Tangoen» med sitt løsslupne og seriøse studentliv i Paris i 1968, og der Eva Green absolutt fikk vist det meste av seg selv.

Men vi spiste oss gjennom lekkeriene, forsøkte jeg å kople smak og retter til filmene. Det var bare mulig i begrensen grad, såvidt jeg kunne sanse. Men noen hadde i alle fall hatt fintfølelse nok til å fjerne enhver smørklatt under «Tango»-banneret.

Og godt var vel det.

 

 

Skyteskiven George Clooney

VENEZIA (VG) Den lett grånende supersjarmør George Clooney (52) stiller seg ikke alt for ofte til pressens disposisjon. Det kan det selvfølgelig være ulike grunner til. Men han er lojal overfor sine filmoppdrggivere, og stiller i alle fall på pressekonferanse her i Venezia i forbindelse med årets festivals åpningsfilm, «Gravity». Det blir dog ingen særintervjuer, blir vi fortalt.

Han kunne nok skutt en del journalister, den godeste - vanligvis fredselskende - George Clooney.

Han kunne nok skutt en del journalister, den godeste – vanligvis fredselskende – George Clooney. Her har vi jukset litt; bilder er fra «The American». Foto: ALL OVER PRESS

Pressekonferansene kan være prøvsomme nok for Clooney, som hver eneste gang synes å bli utsatt for hva man uansett kan kalle «The Clooney Fuck-Up». Det handler om folk med presseakkreditering – det blir å gå for langt å kalle dem journalister – som skal tyne mannens åpenbare sex appeal til begge kjønn.

For tre år siden var det en russisk TV-dame, som stilte i joggeutstyr, og peste:

– Løp med meg, George!

– Jeg ser bare en grunn til å løpe; bort fra deg! Repliserte stjernen ved den anledning.

Ved et annet høve bivånet jeg et direkte og frimodig frieri fra en lettkledd ung kvinne, at det grenset til det uakseptable – selv her i Venezia:

– Vi du gifte deg med meg, George?

– Vil du ikke si det har gått litt vel fort til at jeg kan vente å svare på det, her og nå? Undret en flirende Clooney den gang.

En annen gang var det en ung mann – åpenbart ensidig i sin fildeling – som kledde av seg absolutt alt – bortsett fra underbuksene, og stønnet:

– Ta meg, George!

Den gangen fikk ikke den amorøse tilnærmer noe svar i det hele tatt, derimot resten av pressekorpset:

– Dere kan bare ta det helt med ro, ambulanse er tilkalt, forklarte stjernen, med stor ro – og til øredøvende jubel.

Årets variant påsto – faktisk! – at han kom fra BBC World, åpnet med å komplimentere Clooneys lett oppadstående hårmanke som særdele chich, og med en forsikring om det det sikkert ikke var en kvinne (sukk) i salen, som ikke ville ligge med ham. Men – og her kom det nødtøftige spørsmålet – om han ikke følte seg så beklagelig alene, der han svevde rundt i rommet?

Igjen henvende Clooney seg til oss andre:

– Dette skjer alltid! Hver gang! Hvorfor kan jeg ikke slippe??

BBC-fyren hadde visst et oppfølgende spørsmål. Men håndfaste Bruce Willis-kopier i sikkerhetsstaben tok resolutt fra ham mikrofonen. Vi gikk neppe glipp av noe.

George Clooney er forøvrig en meget liberal, samfunnsengasjert mann, som bruker mye tid og penger – særlig av dem han tjener på reklame, som også vises på norske TV-skjermer – til humanitært arbeid og krigsforebyggende tiltak.

Han sørger blant annet for satelittovervåkning av området Sudan/Sør-Sudan. (Så romfartseventyret «Gravity» beveger seg aldeles ikke helt i et ukjent univers for ham.)

– Dette området er befengt av vold og grusomme krigsherrer. Å overvåke dem, betyr at deres misgjerninger blir sett. Det ønsker de ikke. Og faktum er at dette ynes å ha hjulpet litt på en ellers barbarisk situasjon. Om natten og når det er skyer, er det imidlertid vanskelig å få med seg det som skjer, så nå arbeider vi med en overvåkningssatelitt med infrarødt utstyr – så vi kan kikke hele tiden. Jeg ser på krigsherrene på satelitt, så kan de se på meg på film. Det bør være greit nok, sier George Clooney.