Fortsatt mye død, men mer liv nå

Vi er på dag to (som forøvrig føles som dag sju, allerede. Det skjer alltid i starten på en festival). Og fortsatt er det død og dødsdømte på plakatene:

Morgentimene i dag brakte senegalesiske «I dag», en snodig sak om en ung mann, byens stolthet – blant annet fordi han hadde studert i USA. Byen og distriktet var meget spesielt av en eneste grunn: Fra tid til annen visste man på forhånd når et menneske skulle dø. Ikke på grunn av sykdom, forsåvidt. Dødsvissheten var dog bombesikker. Makabert nok. Men med den avgjort fordel at både den unge mannen, hans familie og hans by kunne ta avskjed med hverandre. I løpet av ett døgn.

Så mannen vandrer, med sin beste vennen ved sin side, gjennom sitt lille samfunn. Og gjør opp både med det og seg selv. Det blir en meget livsbejaende og avslørende vandring!

Juryen var i salen; den tidlige pressevisningen er gjerne felles på den måten. Det er briten Mike Leigh som presiderer over den fornemme gjengen, der både skuespilleren Jake Gyllenhaal og Charlotte Gainsbourgh befinner seg, samt den i år Oscar-nominerte iranske regissøren Asghar Faradi («Nader og Simin – et brudd») og fotografen Anton Corbijn, som fikk en enorm status som dokumentarist av noen av 1980-tallets største musikere. ( Joy Division, Depeche Mode, U2, David Bowie – for å nevne noen ytterst få.) Corbijn lager film nå. Og er glad for jurymuligheten:

– Bedre filmskole kan jeg ikke få, sier nederlenderen.

Og samarbeidet bør bli tett. Jeg har opplevd noen festivaljuryer gjennom 25 år. Men aldri tidligere opplevd betegnelsen den alltid sosialt våkne og sterkt venstreorienterte jurypresidenten gir sine jurymedlemmer:

– Kamerater!

Jurygeneralsektretær Mike Leigh med kamerat Gyllenhaal og kamerat Geinsbourgh.

Festivaler er nyhetskverner. Der er litt synd, men for oss vanlige arbeidere her er det ikke alltid mulig å få overblikk over alt. Og min gode kollega Cahrine i nettredaksjonen hjemme så det før meg: Naomi Watts skal spille prinsesse Diana i en ny film av tyske Oliver Hirschbiegel («Der Untergang» (2004)).

Derfor et par andre nyheter: Robert Redford (75) er klar for sin første store filmrolle siden 2007 i «All is lost» (Alt er tapt). Veteranen Redfor blir også eneste rolleinnehaver: Filmen skal handle om en ensom mann som kjemper for å overleve adskillige prøvelser på det åpne hav. (Noen som husker Spencer Tracey i «Den gamle mannen og havet» fra 1958? Uforglemmeolig spør Du meg!)

Dessuten skal svensken Kjell Sundvall («Gubben i graven ved siden av», «Jegerne – falske spor») gå løs på «Paganinikontrakten», film nr. to i en serie basert på pseudonymet Lars Keplers krimbøker. Første Kepler-film, «Hypnotisøren», er i ferd med å bli gjort ferdig i Stockholm med Lasse Hallström som regissør og Hallströms kone, Lena Olin og mannfolket Michael Persbrandt i ledende roller.

Siden vi befinner oss i Sverige, bør også eks-svensken Max von Sydow (82) slippe til. Vi intervjuet ham forleden om hans rolle som stum gamling i 11.september-dramaet «Ekstremt høyt og utrolig nært».

Veteranen Max har vært gjennom det meste, både som Gud og Jesus og djevelutdriver og vi vet ikke riktig hva. Men også: Erkeskurken Ernst Stavro Blofeld i James Bond-filmen «Aldri si aldri» i 1985 (Forøvrig Sean Connerys siste Bond-rolle).

Max munter i Berlin.

– Min skurkerolle var ikke så stor. Men jeg hadde en litt lang monolog tidlig i filmen. Den hadde jeg lært meg godt. Vi satte i gang, og jeg var lysende god allerede på første tagning. Men. Det var et stort men: Jeg skulle sitte og klappe på denne fordømte hvite katten Blofeld alltid hadde på fanget. Den var ikke god! Så vi tok scenen om og om og om igjen. Ved den ca 35. tagningen var jeg aldeles utslitt og forferdelig dårlig. Men katten var god! Så den var den scenen som ble brukt!

Fytti katta!

 

2 tanker om “Fortsatt mye død, men mer liv nå

  1. Fint å se at du er tilbake i Berlin. Du gjør som alltid en god jobb fra «min» by; jeg er jo Wahlberliner som du vet. Bare synd at jeg ikke bor der nå og kunne lage et party for dere slik jeg gjorde i gamle dager. Ifjor var jeg ni ganger i Berlin, der jeg har kjøpt en leilighet for Kunstnerforeningen som jeg er formann i. Den ligger like ved Wittenbergplatz og er nesten alltid fullt besatt av norske kunstnere, også filmskapere.
    Hils mine venner på Schildkröte, Dicke Wirtin og Zwiebelfisch.
    Mit herzlichen Grüsse
    jahn otto

  2. Takk for gjensynet med Max von Sydow! Opprinnelig teatermann og høyst belest intellektuell, som tross dette – og sin status som «Bergmanskuespiller» – ikke har holdt seg for god for en Bond eller andre, lette genre. Ok, han har gjort sjelevrengende inntrykk i en rad Bergman- (og senere Ullmann-)filmer. Men sterkest på netthinnen lyser vel den strevsomme, svake faren til Pelle i Pelle Erobreren. Ingen kan vel hente frem en så ydmyk og enkel kjærlighet i et så ribbet liv uten fra dyp av erfaring og en grunnfestet, gammeldags dannelse. Synd han ikke forfulgte banen som regissør – men måtte han leve og spille onde, gode, gale og sårbare mennesker i all evighet! Ellen Margrethe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *