Sexsjokk i Venezia

En uke inn i Venezia-festivalen, inntraff et veritabelt sexsjokk. Grusomt, nesten ubeskrivelig, blodig og fælt på alle vis.

moebiusA

Familiescene a la Kim Ki Duk i «Moeius». Foto: MOVIES INSPIRED

OK, som gammel tabloidjournalist kan jeg vel innrømme at akkurat ordet «sjokk» fra tid til annen kan henge noe løst i vokabularet. Ikke denne gangen. Faktisk hadde «SEXVOLDSJOKK» passet enda bedre.

Det handler om koreaneren Kim Ki Duks «Moebius», et helt usedvanlig familiedrama, der utgangspunktet er en høyst utro ektemann, som terroriserer en desperat kone, mens en stille, oppgitt sønn ser på.

Når kona ikke lykkes med å skjære av sin manns penis, tar hun sønnens i stede. Og (HER, KJÆRE LESER, BES EVENTUELLE SARTE LESERE SLUTTE  Å LESE – DET GÅR NESTEN IKKE ENGANG Å SKRIVE:)

svelger den. Rett ned. Beskrevet grafisk detaljert.

Det er en kastraksjon til i filmen. Og har Du noen gang, gode leser som eventuelt fortsatt orker følge med, sett en avkuttet penis som blir overkjørt av elleve biler – før den forsvinner?

Ikke det, nei. Ikke jeg heller.

Sant å si var jeg besvimelsen nær. Så nær som jeg bare har vært en gang tidligere – under en nokså ulekker abortscene i en dansk film en gang på slutten av 80-tallet. Barmhjertig nok husker jeg ikke hva den het.

Kim Ki Duk er kjent som en av Asias mest markante regissører. Han vant selve Gulløven her i fjor med sin «Pieta», et meget godt og temmelig opprørende mor/sønn-drama. Men altså ikke opprørende som årets verk.

Av litt uklare grunner er forresten «Moebius» utenfor konkurranse; festivalsjef Baratta har riktignok sagt at han ønsker en festival som tar sjanser. Men selv han, tar vel ikke dette året  sjansen på en fornyet triumf for Kim Ki Duk…

Famliefar i trøbbel. Foto: MOVIES INSPIRED

Famliefar i trøbbel. Foto: MOVIES INSPIRED

«Moebius» er blitt totalforbudt i hjemlandet, etter sigende på grunn av incest. Som det også er detaljerte mengder av. Samt detaljerte skildringer av smertens – enten ved hjelp av grov småsten eller en kniv i ryggen – mulighet for utløsning for en stakkers lemløs mann. Mord og selvmord er det også. Selvsagt, hadde vi nær sagt.

Filmen er forøvrig teknisk riktig godt laget og fullstendig uten dialog. Uten at det blir vanskelig å følge med av den grunn.

På pressekonferansen etter visning ropte regissøren «sensur»!. Men fortalte likevel at han ville klippe om på sitt opus, så det kunne bli godtatt  også i hjemlandet. Selv om han påsto hardnakket at noen egentig incest var det ikke snakk om, siden sønnens nytransplanterte….

Og så videre.

Puh!

Ellers har vi sett Scarlett Johansson som ikke særlige fiks – men stadig sexy – kroppssnappende alien på ferde i skotske byer og høyland; beskrevet annetsteds på nettet. Sent i kveld gleder vi oss til en dokumentar om den tidigere amerikanske forsvarsminister og politiske hauk, Donald Rumsfeld.

Men faktum er at vi nå gir oss, og reiser hjem.

Det har vært en litt sær festival, med enkelte helt utmerkede innslag. Stephen Frears «Philomena» med Judi Dench,  står såpass enestående frem som årets åpenbaring, at vi frykter at en kontroverssøkende jury ikke kommer til å gi den sin Gulløve. Den fortjener det. Men hvem vet?

Lørdag kveld vet vi. Helt sikkert.

Man merker skiftende tider her nede. Det i lange år planlagte, nye festivalpalasset er fortsatt helt i det blå. I tre år var det et digert hull fremfor Casino, som stadig er festivalens hjerne og hjerte her på Lido. I år er hullet i det minste fylt igjen, så plassen kan brukes. Men noe nybygg er det ikke spor av. Og vår spådom er at det vil drøye, lenge, før noe skjer.

Venezia er stadig oversvømt av sine turister. På Lido er det knappere tider. En del restauranter er lukket, den aller beste av dem – Africa – er gått konkurs. Det kommer generelt mindre mennesker til Venezias utkant. Og de som kommer, bruker mindre penger.

Venezia er verdens eldste filmfestival, med start i 1932. Den står stadig sterkt, selv om hovedstad Roma, med et rikelig budsjett, har forsøkt å stjele glansen i mange år. Det har ikke gått; så langt gjør historien Venezia nokså uovervinnelig.

Men i kveld starter den store filmfestivalen i canadiske Toronto. Den er en lei anstøtssten for Venezia, særlig fordi den ligger mye enklere til for amerikanerne og det nord-amerikanske markedet. Det tiskes og hviskes om at Venezia er for tungvint og for dyrt om man skal fly inn og betjene hele horder av folk og utstyr, som det kreves drsom en ny storfilm skal verdenslanseres.

Men Venezia har overlevd kriser før. Så kanskje høres vi igjen, et annet år.

 

Armstrong-løgnene i fullformat

Idrettshistoriens største løgner og juksemaker?

Lance Armstrong, idol og bedrager. foto:SONY PICTURES

Lance Armstrong, idol og bedrager. foto:SONY PICTURES

Den amerikanske syklisten Lance Armstrong vil utvilsomt havne høyt, høyt oppe på den pallen – om ikke aller øverst.

Han er strippet for all anseelse og mye av den profesjonelle sykkelsporten sammen med ham. Men faktum er at han kunne mye tyder på at han kunne sluppet unna og beholdt sine mesterskapstitler og sine utrolige sju seiere i Tour de France, hadde han ikke insistert på et comeback i 2009 – da han ble nr. tre.

Mange vil kjenne de ytre omstendighetene omkring tilfellet Armstrong. Også dette at han selv hadde kjempet mot livsfarlig testikkelkreft med spredning til hjernen – og vunnet. I etterkant hadde han også samlet inn nær to milliarder kroner til kreftsaken, særlig kampen mot kreft hos barn.

Det er den mange ganger prisbelønte dokumentaristen Alex Gibney som har laget en helaftens film om «tilfellet Armstrong», som fikk sin internasjonale premiere her i Venezia i dag morges; «The Armstrong Lie».

Gibneys utgangspunkt var a han ville lage en dokumentarfilm om selve comebacket i 2009. Under etterarbeidet skjedde mye – og det kuliminerte med at Armstrong selv til slutt måtte innrømme sitt systematiske misbruk hos Operah Winfrey i 2011.

Dermed måtte Gibney i gang med en helt annen film.

Den bringer ikke så mye nytt, for den som har vært interessert. Men den bringer perspektiver som virker fegslende nok, særlig i sitt forsøk på å beskrive hva slags mann Lance Armstrong egentlig var, og hvordan og hvorfor han hadde så enorm innflytelse. Han evne til å manipulere alle og enhver var unik. Hans vinnervilje grenseløs. Hans kynisme helt konsekvent. Men også: En omsorgsfull mann, et på mange måter velfortjent idol. Og sine venners venn.

Det er ingen vakker historie – for noen. Men man lærer. Og får avdekket en god del av alt dette utenomsportslige som har vært avgjørende for at helt til topps i de offisielle sykkelkretser har det ikke bare vært mulig å jukse. Men faktisk også ønskelig…

Moderne surrealist: Terry Gilliam. Foto: VOLTAGE PICTURES

Moderne surrealist: Terry Gilliam. Foto: VOLTAGE PICTURES

En mann som ikke jukser i sitt filmarbeid, er den tidligere Monty Python, Terry Gilliam. «The Zero Theorem» heter hans bidrag til årets hovedkonkurranse; en ytterst bisarr og fantasifull film som ser ut som en science fiction:

– Men i virekligheten er det verden som jeg ser den i dag, sier Gilliam.

Det handler om et eksentrisk datageni, som gir opp jobben og isolerer seg totalt, helt ute av stand til å forholde seg til andre mennesker – hele hans liv foregår i cyberspace. Når han til slutt gjør opprør mot maskinene, er det for sent: Det er faktisk ikke mulig å komme unna.

– Jeg er livredd, ikke minst for barn og ungdom. det virker som vi allerede har nye generasjoner mennesker som ikke klarer å forholde seg til hverandre. De er ikke sammen lengre – bortsett fra på Internett. Det er der de tilbringer storparten av døgnet, året rundt. Og jeg vil bare – så kraftig jeg kan – lage en advarsel om at vi faktisk ikke er i stand til å seog ane konsekvensene av hva som vil skje med menneskeheten fremover. Har jeg i det minste laget en film som kan få folk til å reflektere og diskutere, synes jeg jeg har gjort nytte for meg, sier Terry Gilliam.

BARE SE, men ikke røre: Melanie Thierry i Terry Gilliams "The Zero Theorem" Foto: Voltage Pictures.

BARE SE, men ikke røre: Melanie Thierry i Terry Gilliams «The Zero Theorem» Foto: Voltage Pictures.

Depresjoner og andre enkle ting

– Det er meget enkelt å lage en depressiv film!

5632-Philomena_-_Director_SDet er den to ganger Oscar-nominerte regissøren Stephen Frears («The Queen») som betror oss dette – etter å ha levert den særdels muntert/seriøse «Philomenia» her i Venezia – som blant annet inneholder meget sterk kritikk av de irske Magdalena-søstrene, som helt fram til 90-tallet drev hjem for «falne» kvinner, i lengre perioder mer fengsler for piker som hadde havnet i «uløkka» enn egentlig omsorgshjem.

I følge regissøren ble disse mor/barn-hjemmene drevet med en god inntekt: Jentene selv måtte arbeide i fire år på et spesielt hjems vaskeri, for å betale for sine «omkostninger». Og de som ville adoptere barna – helst amerikanske katolikker – måtte betale en god slump penger for å få lov til å adoptere.

Ikke særlig flatterende, får man si. Men nå får vi først se om Den katolske kirke har noe svar på anklagene. Det tror ikke Frears;

– Han nye paven virker egentlig som en OK fyr, som er villig til å se realitetet, også smertefulle realiteter, i øynene.

En salig religionsblanding finnes forøvrig på den viktigste rollelisten.

– Jeg er født kveker, men min mann er katolikk, sier Judi Dench.

– Jeg er – jeg var – katolikk, retter den tidligere moromann, nå langt mer seriøs skuespiller, Steve Coogan.

– Jeg trodde jeg var katolikk; min mor tok meg alltid med i kirken. Da jeg var 18 oppdaget jeg at hun faktisk var jøde. Og med jødisk mor, må også jeg regnes som jøde, sier Stephen Frears, før han legger til:

– Jeg er ikke troende; har ikke den minste lille flik av akkurat det.

5544-Kaze_Tachinu__The_Wind_Rises__3_-_NahokoTroende er i alle fall de mange tilhengere av den japanske animasjonsmester og Oscar-vinner Hayao Miyazaki («Chihiro og heksene»). Han er her med en helt fersk ny langfilm, «The Wind Rises», spesiell og nydelig i all sitt vesen. Den handler om en sentral japansk flykonstruktør, mannen bak de effektive Zero-jagerne under siste verdenskrig, og har en underlig paradoksal tilnærming: For konstruktøren var flyene skjønnhet og ingeniørkunst – våpnenes grusomhet lå ham fjernt. Men realitetene kan ikke benekes – heller ikke historiske grusomheter som at Tokyo brenner, jordskjelv herjer – og at hans elskede kvinne lider av tuberkulose.

Ganske spesielt er det uansett med en tegnefilm for voksne, med en spilletid på to timer og ti minutter.

Men for fansen? Rent gull!

Hvor var du da Kennedy ble skutt?

Paul Giamatti spiller Abraham Zapruder, mannen som filmet Kennedys død - og laget verdens mest kjente og gjennomanalyserte filmbit. Foto: EXCLUSIVE  MEDIA

Paul Giamatti spiller Abraham Zapruder, mannen som filmet Kennedys død – og laget verdens mest kjente og gjennomanalyserte filmbit. Foto: EXCLUSIVE MEDIA

Et evige spørsmål for oss som er gamle nok til å huske. Filmen «Parkland» gjør noe nytt/gammel: Den forsøker å tegne bilder av begivenheten og dens konsekvenser, slik den ble opplevd av noen enkelpersoner i øyeblikket og påfølgende dager etter denne skjebnesvanger dagen i Dallas 22. november i 1963: Legen som ledet arbeidet med å forsøke å redde presidenten, Abraham Zapruder som filmet det hele med sitt 8 mm-kamera, broren til Lee Harvey Oswald, den stedlige Secret Service-lederen.

Ganske så tett og spennende er det hele – kansje nettopp fordi den ytre begivenheten og mange av den komponenter er så velkjent.

En munter, fallen pike og et monster

VENEZIA: En gedigen, alvorlig, humørfylt soleklar Gulløve-kandidat. Og en knallhard, forferdelig nedriving av enhver menneskelighet – inkludert nekrofili – er hva man kan oppleve i løpet av to «frokostfilmer» når man er på filmfestival. Og det er man jo.

La oss begynne med den oppløftende. Som altså også er morsom, har et særdeles viktig forehavende og med utrolige og glitrende skuespillerprestasjoner.

5638-Philomena_3

Judi Dench og Steve Coogan kjører muntert inn i et særdeles alvorlig tema i «Philomenia». Foto: PATHE INTERNATIONAL.

Det handler om Stephen Frears (The Queen), som har tatt for seg et mørkt kapittel i irsk historie. Den aldrende Philomena (Judi Dench) kommer i kontakt med en journalist; sammen legger de ut på en reise, der den aldrende kvinnen vil forsøke å finne den sønnen hun fødte for 50 år siden på et nonnekloster for «falne kvinner». Selv var hun henvist til et slags slavearbeid i klosteret i fire år, sønnen ble – i følge filmen – «solgt» til rike, katolske ektepar i USA.

Dyster problemtikk, utvilsomt. Men meget bred i sin tilnærming, med svært mange skråblikk både på historie, nåtid, religion og britisk klassetenkning. Og slett ikke uten forsonende trekk i sitt klare engasjement.

Magdalenasøstrene, ble de kalt, disse vokterne over «falne pikers» «rettferdige» lidelse. Det er ikke dristig å antyde at «Philomena» kan komme til å vinne mange priser her nede ved festivalens slutt; den kom som en åpenbaring. Det kan bli andre gang disse Magdalenasøstrene og deres praksis innenfor den katolske kirke blir «hedret» her i Venezia. Peter Mullans rasende «Magdalenasøstrene» vant selveste Gulløven i 2002 – forøvrig til rasende protester fra Vatikanet.

Så får vi se senere hvordan det går i år.

Vi skal forøvrig komme sterkt tilbake til «Philomena» etterhvert.

Så til helvete:

5442-Child_of_God_3

Scott Haze er strippet for det meste av menneskelighet i «Child of God». Foto: RABBIT BANDINI PRODUCTIONS

«Child of God» er den noe ironiske tittel på verket, basert på en roman av Cormac McCarthy, regissert av skuespilleren-som-er-blitt-regissør, James Franco – og, rimeligvis, inspirert av den mye omtalte, beskrevne og analyserte massemorderen Ed Gein (1906 – 1984). (Gein-saken skal etter sigende også hatt betydning for filmatiske brutalismer som «Psycho» og «Nattsvermeren».)

Lester Ballard heter uhyret i denne historien, en mistilpass og voldelig mann totalt på utsiden av et amerikansk småby-Vesten en gang på 50-tallet.

– Du vet at når filmen åpner med at mannen sitter og driter i buskene – filmet bakfra – så menes det alvor. Det er antakelig sånne filmer man bare får sett på festivaler, som min lakoniske venn Kim fra Politiken anfører.

Han har rett. Vi skal av hensyn til den mulige middagsfred hos dere der hjemme, ikke gå i flere detaljer. Men knapt dyrisk blir det.

Det er i det hele tatt mye alvor blant filmene her. Det må nesten blir slik, når det ligger i enhver filmfestivals natur at den vil være viktig. Dermed blir filmutvalget også «viktig» og dermed seriøst alvorlig.

Drapene har det til nå (unnskyld: før morgenens massemorder) ikke vært så mange av. Og merkelig nok er hverken økologiske katastrofemeldinger eller økonomiske kriser helt sentrale så langt. Men slikt ligger i bakgrunnen i temaet som fremfor noen har tatt oss i kinosalene:

Mennesket ubotelige ensomhet. Tomheten. Meningsløsheten.

I australske «Tracks» drar en ung jente gjennom hele den veldige australske, veste villmark i månnedsvis, med en hund og fire kameler som følge. «Via Castellana Bandiera» forteller hvor umulig fremtidsløst og bortkastet livet kan bli i en fattig gatestubb i Palermo på Sicilia. Paul Schraders «The Canyons» er simpelthen en «kald og død film om kalde og døde mennesker», for å sitere regissøren selv. Og selv økothrilleren «Night Moves» av Kelly Reichard handler mer om menneskelig lidelse og offer, enn ødelagt natur per se.

Er det rart vi hopper i kinotaket når noe varmt og menneskelig morsomt omsider dukker opp?

– Bergman var en onanist!

VENEZIA: Danskenes meget kontroversielle superregissør Lars von Trier sparer virkelig ikke på kruttet, når han omtaler svenskenes og verdens enorme filmgud, Ingmar Bergman.

sp98fed0

Hater Bergman. Eller??

Det skjer i dokumentarfilmen «Trespassing Bergman» (Inn på Bergmans private område), der to svenske dokumentarister utforsker Bergmans betydning for verdens filmarv, sett gjenom øynene til storheter som Woody Allen, Wes Craven, Francis Ford Coppola, Alejandro Inarritu, Michael Haneke, Ang Lee, Robert De Niro, Martin Scorsese, Ridley Scott, Zhang Yimou – og Lars von Trier.

6808-Trespassing_Bergman_4-

Elsker Bergman: Francic Ford Coppola.

Samtlige er nesegrust beundrende; mange av dem vandrende rundt på avdøde Bergmans enemerker på Fårø, der Inarritu ordlegger seg klarest:

– Hvis film var religion, hadde dette vært Mekka. Eller Vatikanet!

Samtlig er greit og grundig tilbedende til Bergmans verk – bortsett fra von Trier.

Han maser i vei om hvor vanskelig det må ha vært for Bergman å bli gammel, han som var så til de grader kåt – etter eget utsagn. Hvoretter han beskriver i detalj diverse grunnleggende kroppslige funksjoner som selv Bergman har måttet bedrive. Flittig.

Elsker Bergman: Ridley Scott.

Elsker Bergman: Ridley Scott.

Så hva er det han egentlig holder på med, von Trier. Den endelige utrydding og definitive detronisering av den svenske kjempen?

Vel, ikke helt – viser det seg etterhvert. Poenget – som kommer frem helt til slutt, gladelig og åpent innrømmet av von Trier selv – er at dansken er simpelt og barnslig sur på Bergman. Og grenseløst misunnelig på den yngre kollegaen Tomas Winterberg.

Det sies at Bergnman regelmessig så tre filmer om dagen i sin lille kino på Fårø. Blant dem som vakte hans store begeistring, var Winterbergs «Festen». Etter at han hadde sett den, tok han kontakt med Winterberg, og de to hadde en viss kontakt.

Elsker Bergman: Alexander Payne.

Elsker Bergman: Wes Craven (tidligere kalt Alexander Payne av en halvblind journalist. Takk for MANGE tips!)

For von Trier var det imidlertid ingen åpning å finne.

– Jeg har sett alt Bergman laget. Filmene hans, reklamen; alt! Jeg skrev haugevis med brev til ham, mange av dem sterkt rosende. Men tror dere han svarte? Aldri! Så kommer denne Tomas Witerberg, som kanskje har sett en eneste Bergman-film i hele sitt liv, «Fanny og Alexander». Så får han så mye kontakt han ville. Kunne ikke Bergman invitert meg opp – om så bare for en time? Men det gjorde han ikke, jævelen!

Så blir det en lang, taus pause. Før von Trier ser rett på sin intervjuer, og må innrømme:

– Men jeg elsker ham jo, det svinet!

Homofil eldresex

VENEZIA: Er det fortsatt mulig å bryte tabuer i filmverdenen? Canadiske Bruce LaBruce sjokkerer knapt, men bryter sosiale konvensjoner i fleng med sin «Gerontophilia», om et homofilt forhold mellom en 18-årig gutt og en 82 år gammel mann på et pleiehjem.

6344-Gerontophilia_2

Piere-Gabriel Lajoui og Walter Borden i «Gerontophilia»

Det handler om en «helt normal» gutt med søt aktivistjentekjæreste, som, også til sin egen overraskelse, oppdager sin dragning mot eldre menn. Når han tar sommerjobb på et pleiehjem, ser han først at det er adskillig å ta tak i når det gjelder helt anstendig behandling av de gamle. Særlig en viss Mr. Peabody får etterhvert et helt nytt liv.

Menneskelivets krokveier er mangfoldige. Og regisør LaBruce er ikke kjent på de skjevere stier; en kjent homoaktivist i sitt hjemland, med en god del filmer bak seg – også dokumentarer – som utforsker seksualitet og prostitusjon. Skal vi si at han må kalles kompromissløs: En del homopornofilmer hører også til hans oeuvre.

Uansett: Det er ingen grunn til at filmen ikke bør vuderes for Norge, for eksempel at et av våre dynamiske arthouses. Og på Bergen Internasjonale Filmfestival bør den i alle fall; hører du, Tor Fosse?!

En mann som virkelig har utløst skandale i filmverdenen, er den italienske Oscar-vinnende regigiganten Bernardo Bertolucci. Han er 73 nå, og lenket til rullestol. Likefullt er han her som juryformann, en vital sådan.

7616-Photocall_-_Jury_Venez

Juryformann Bertolucci mottar folkets hyllest. Foto: LABIENNALE.ORG

Han har til og med levert en 70-sekunders kortfilm på linje med en av de 69 andre regissører fra hele verden, som hyller filmfestivalens 70. utgave med en liten snutt i anledning anledning. «De røde skoene» heter filmen, og viser regissøren egne røde sko og hjulene til hans egen rullestol mens han tar seg frem over ruglete brostein i Roma.

Det var i 1972 Bertolucci vakte furore, med «Siste tango i Paris», med den bare 20 år gamle Maria Schneider og den da 48 år gamle Marlon Brando. Bertolucci har selv forklart at han aldri fortalte Schneider på forhånd – han ønsket «autensitet» – at i filmens aller mest kontroversielle scene skulle hun bli utsatt for anal voldtekt av Brando. Bertolucci fikk til overmål hva han ønsket; Schneider fikk forandret sitt liv. Hun døde i 2007, og Bertolucci har uttrykt anger for at han aldri fikk sagt unnskyld. Nokså nytteløst, da.

Senere har han vunnet Oscar for «Den siste keiseren» (1987) og har latt seg hylle som «italiensk mester» overalt i filmverdenen.

Vi var som snarest innom en åpningsfest på eksklusive Hotel Danieli forleden, der Bertolucci i høyeste grad rullet inn som helt. Hotellets berømte kjøkken hadde lagt seg i selen og serverte eksklusiv småmat i tre avdelinger, hver spunnet omkring tre av hans filmer. Foruten «Siste tango i Paris» og «Den siste keiseren» var «The Dreamers» fra 2003 inspirasjon – filmen som kanskje var en slags forløper for «Tangoen» med sitt løsslupne og seriøse studentliv i Paris i 1968, og der Eva Green absolutt fikk vist det meste av seg selv.

Men vi spiste oss gjennom lekkeriene, forsøkte jeg å kople smak og retter til filmene. Det var bare mulig i begrensen grad, såvidt jeg kunne sanse. Men noen hadde i alle fall hatt fintfølelse nok til å fjerne enhver smørklatt under «Tango»-banneret.

Og godt var vel det.

 

 

Skyteskiven George Clooney

VENEZIA (VG) Den lett grånende supersjarmør George Clooney (52) stiller seg ikke alt for ofte til pressens disposisjon. Det kan det selvfølgelig være ulike grunner til. Men han er lojal overfor sine filmoppdrggivere, og stiller i alle fall på pressekonferanse her i Venezia i forbindelse med årets festivals åpningsfilm, «Gravity». Det blir dog ingen særintervjuer, blir vi fortalt.

Han kunne nok skutt en del journalister, den godeste - vanligvis fredselskende - George Clooney.

Han kunne nok skutt en del journalister, den godeste – vanligvis fredselskende – George Clooney. Her har vi jukset litt; bilder er fra «The American». Foto: ALL OVER PRESS

Pressekonferansene kan være prøvsomme nok for Clooney, som hver eneste gang synes å bli utsatt for hva man uansett kan kalle «The Clooney Fuck-Up». Det handler om folk med presseakkreditering – det blir å gå for langt å kalle dem journalister – som skal tyne mannens åpenbare sex appeal til begge kjønn.

For tre år siden var det en russisk TV-dame, som stilte i joggeutstyr, og peste:

– Løp med meg, George!

– Jeg ser bare en grunn til å løpe; bort fra deg! Repliserte stjernen ved den anledning.

Ved et annet høve bivånet jeg et direkte og frimodig frieri fra en lettkledd ung kvinne, at det grenset til det uakseptable – selv her i Venezia:

– Vi du gifte deg med meg, George?

– Vil du ikke si det har gått litt vel fort til at jeg kan vente å svare på det, her og nå? Undret en flirende Clooney den gang.

En annen gang var det en ung mann – åpenbart ensidig i sin fildeling – som kledde av seg absolutt alt – bortsett fra underbuksene, og stønnet:

– Ta meg, George!

Den gangen fikk ikke den amorøse tilnærmer noe svar i det hele tatt, derimot resten av pressekorpset:

– Dere kan bare ta det helt med ro, ambulanse er tilkalt, forklarte stjernen, med stor ro – og til øredøvende jubel.

Årets variant påsto – faktisk! – at han kom fra BBC World, åpnet med å komplimentere Clooneys lett oppadstående hårmanke som særdele chich, og med en forsikring om det det sikkert ikke var en kvinne (sukk) i salen, som ikke ville ligge med ham. Men – og her kom det nødtøftige spørsmålet – om han ikke følte seg så beklagelig alene, der han svevde rundt i rommet?

Igjen henvende Clooney seg til oss andre:

– Dette skjer alltid! Hver gang! Hvorfor kan jeg ikke slippe??

BBC-fyren hadde visst et oppfølgende spørsmål. Men håndfaste Bruce Willis-kopier i sikkerhetsstaben tok resolutt fra ham mikrofonen. Vi gikk neppe glipp av noe.

George Clooney er forøvrig en meget liberal, samfunnsengasjert mann, som bruker mye tid og penger – særlig av dem han tjener på reklame, som også vises på norske TV-skjermer – til humanitært arbeid og krigsforebyggende tiltak.

Han sørger blant annet for satelittovervåkning av området Sudan/Sør-Sudan. (Så romfartseventyret «Gravity» beveger seg aldeles ikke helt i et ukjent univers for ham.)

– Dette området er befengt av vold og grusomme krigsherrer. Å overvåke dem, betyr at deres misgjerninger blir sett. Det ønsker de ikke. Og faktum er at dette ynes å ha hjulpet litt på en ellers barbarisk situasjon. Om natten og når det er skyer, er det imidlertid vanskelig å få med seg det som skjer, så nå arbeider vi med en overvåkningssatelitt med infrarødt utstyr – så vi kan kikke hele tiden. Jeg ser på krigsherrene på satelitt, så kan de se på meg på film. Det bør være greit nok, sier George Clooney.

 

BJELKEN I EGEN BLOKK

Mine kolleger og jeg på presekonferanse med Bill Murray, Tilda Swinton, Wes Anderson, Bruce Willis og Edward Norton. Foto: Ingvill Dybfest Dahl

Som akkreditert journalist til filmfestivalen i Cannes, liker jeg å tro at det er kremen av verdens filmjournalister som får lov til å reise hit.

Men etter to år her nede, har jeg vært nødt til å stirre bjelken i egen blokk i hvitøyet. Det er en del smørklumper her også.

For å skissere hvordan de aller fleste møter med stjernene skjer, er det stort sett ved en pressekonferanse med ca 100 journalister til stede, eller i intervjuer med grupper på mellom 6 og 10 journalister.

Felles for disse er at flest mulig vil ha svar på sine spørsmål, og at man må ha både spisse albuer og høylytt tunge for å få skvist inn akkurat ditt dilemma innefor tiden du har til rådighet.

En evig konflikt er den mellom journalister som skriver for filmmagasiner og fagblader, som ofte spør tekniske spørsmål som hvilke kameraer de brukte eller hva slags spesialeffekter som er med, og oss tabloide – som bare venter på uttalelser om sex, sykdom, bryllup og begravelser. Og kanskje noe om flåttfaren.

Men vi har lært oss å leve sammen med en viss overbærenhet. Verre er det med det forbausende store antallet journalister som slettes ikke stiller spørsmål, men bruker flere minutter av dyrebar felles tid på å utbrodere sin egen tolkning av filmen.

For ego-onanering kan man vel drive med på fritiden? For å bruke halve tiden til alle på en tolkning av filmens siste scene, når absolutt INGEN medier kan skrive om sluttscenen uten å ødelegge filmopplevelsen for samtlige lesere, er ikke det en smule teit? Jeg bare spør.

Jeg har hørt om festivaljournalister som klarer å relatere samtlige spørsmål til sin egen syke far, og sidekvinnen min tirsdag spurte Brad Pitt om han nøt å slå folk i virkeligheten.

Woody Allen og Rachel McAdams på Cannes-festivalen i fjor, med filmen "Midnight in Paris". Psykedelisk foto: Ingvill

Og jeg skjønner at regissørene blir forbanna når vi forteller dem at filmen de har jobbet med i flere år minner om minst fjorten vi har sett før (sånn for å demonstrere at vi har sett MYE film). Og at Leos Carax blir irritert når vi spør hva i huleste helvete filmen hans handler om – for han skulle kanskje ønske vi gjorde som Trond-Viggo og tenkte sjæl.

Selv sløser jeg heldigvis aldri bort andres tid på teite spørsmål.

Kanskje bortsett fra da jeg spurte Rachel McAdams om hun stod mye på skøyter.

STADIG SEX-SNAKKIS

Bilde fra filmen "Paradies: Liebe" av Ulrich Seidl

På dag syv i filmfestivalen, er det fremdeles Ulrich Seidls film om tyske middelaldrende damer på sexferie i Kenya det snakkes mest om.

Den ble vist dag to – og ble straks grundig kommentert og omtalt. Og siden da er vi servert både spekkhogger-skader, reality-TV-besettelse (spilt av drapsmenn), pedofili-beskyldninger og kjærlighet mellom eldre og uføre i hovedprogrammet.

Emmanuelle Riva i Hanekes "Love". Foto: Darius Khondji

Men for å si det sånn: Foruten å nevne at Emmanuelle Riva leverte en ekstremt god skuespillerprestasjon, er det få her som snakker om den 80-årige damen i rullestol i Hanekes «Love».  Seidls sexsaga, derimot, stimulerer snakketøyet.

Regissør Ulrich Seidl. Foto: Fra festivalen

Østerrikeren er beryktet for sin naturalistiske stil, og for å blande profesjonelle skuespillere med amatører som spiller seg selv. Dermed oppnår han en hybridsjanger der grensene mellom fiksjon og virkelighet blir uklare. I «Hundedager» fra 2001 viste han blant annet sex-scener som ikke var på liksom.

Sånt skaffer deg oppmerksomhet. I «Paradise: Love» skal også alle strandguttene damene kjøper tjenester av være spilt av kenyanere som driver med det samme i virkeligheten. Filmen har svært ubehagelige scener der damene ikke bare uttrykker seg rasistisk, men også ydmyker de unge kenyanerne seksuelt. Mange av dem, både menn og damer, opptrer nakne.

Jeg hørte kolleger fortelle hvordan det at det var overvektige, middelaldrende hvite kvinner i rollene som sexkjøpere ga det hele et komisk aspekt. At det var helt jævlig å se på, men at de lo litt før de satte latteren i halsen og ble dårlige.

Jeg lurer på om filmen hadde fått samme reaksjoner om den hadde vist den tradisjonelle konstellasjonen med menn som pengekraften og kvinnene som varene. Seidl selv har belyst den siden av saken også, med «Import/Export» i 2007, som handlet om hvordan østeuropeiske kvinner blir ofre for menneskehandel.

«Paradise: Love» er selvfølgelig interessant nettopp fordi den viser noe vi sjelden eller aldri har sett før, men er det «mer greit» å se kvinner kjøpe mennesker enn å se menn gjøre det?

Mainstreamfilmer som «Dirty Dancing» (1987) og «Coctail» (1988) var tidlig ute med å vise unge kjekkaser som bytter seksuelle tjenester mot sjenerøse gaver fra eldre, ferierende damer. Men vi er vel enige om at det var lettsvelgelige, romantiserende versjoner av sexhandel. En bagatell i en bihandling.

Seidl dytter teamet ned i halsen din til du brekker deg.

Men at en film får mye oppmerksomhet fra journalister betyr ikke nødvendigvis at de synes den er god. Michael Hanekes alderdomsfortelling «Love», med liknende tema som islandske «Ildfjellet» som nylig gikk på kino, er en mye hetere kandidat til Gullpalmen enn «Paradise: Love». Danske «Jakten» om en mann som blir uskyldig anklaget for overgrep mot barn ligger like under på kritikervurderingene til nå.

Det er før vurderingene av kiltkledde kriminelle som stjeler eksklusiv whiskey, erotisk drama med Nicole Kidman og Disney-yndling Zac Efron, og David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillo.

Det kan se ut som om tungekysset mellom 12-åringene i Wes Andersons speidersaga «Moonrise Kingdom» ikke holder for å sjokkere i Cannes.

Og godt er det.

CANNES-KULING

Bare så det er sagt, så KLAGER vi ikke her i Cannes. Men jeg kan formidle at værgudene ikke har elsket oss de siste dagene. Paraplyselgerne har happy hour på hvert gatehjørne, og jeg angrer på at jeg ikke tok med sydvest og støvler.

Sandaler funker som faen i Cannes. Så slipper du å bli våt på sokkene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke at jeg er så sykt fornøyd når det er sol, heller.

MEN i kinosalen er alle katter grå. Og om du mot formodning lurer på hvordan disse pressevisningene funker i Cannes, skal jeg fortelle deg det nå.

Først må du være tidlig ute. Selv med superakkreditering som får deg forrerst i køen, sånn som Pål Bang Hansen, Per Haddal og Jon Selås opparbeidet seg etter 20 års festivaljobbing, bør du møte opp SENEST 20 min før filmen begynner for å få plass. Har du kjip akkreditering, må du møte opp en times tid før alt.

Kø utenfor hovedsalen på Festivalpalasset 00.15 natt til søndag.

Når du først har kommet deg inn i salen, gjelder det å holde øynene rett i skallen. Er filmen engelskspråklig, tekstes den på fransk, og er den på et annet språk, tekstes den på engelsk OG fransk – rett under hverandre. Det er lett å få «lost in translation»-øyeblikk om du blingser på undertitlene.

Mikkelsen, Vinterberg og Bo Larsen

På pressekonferansene er det enklere. Der får du utdelt hodetelefoner. Det er to måter å bruke dem på, som henholdsvis Thomas Bo Larsen og jeg her demonstrerer.

 

 

 

 

Der får du simultanoversettelse på det språket du velger. Så om vi av og til skriver litt pussige ting, vil jeg helt klart skylde på oversetteren.

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det morsomste med Cannes er likevel ikke jobbingen. Det er alt det rare du ser i løpet av en dag.

Her om dagen gikk disse forbi meg på gata.

 


 

 

 

 

 

Så kom jeg over det her.

Det er så autentisk skandinavisk-friskt at de til og med skriver fjord med Ø. Oh, la la.

 

 

 

 

 

 

I det minste valgte de forskjellige sko!

Men det beste med Cannes under filmfestivalen skal visstnok være nattlivet. Mye tyder på at en må oppsøke en annen blogg enn dette for å få en rapport derfra, men jeg så da litt av det på vei hjem fra en visning natt til søndag.

Kan garantere at dette (t.v.) er en ting du bør unngå i Cannes.

 

 

 

 

 

 

Deretter vil jeg tipse om å sikre deg at du har billett om du vil inn noe sted. Hvis ikke blir du hengende på gata. Det ser alltid trist ut med jenter i 20 cm hæler som har stått på dem i mer enn 20 min.

Og da er jeg tom for knallgode Cannes-tips. Men følg med, det kommer garantert flere i morgen.